Hei på deg.
Nå er det bare 8uker og to dager igjen til termin. Noen ganger så går tiden kjempe fort, mens andre ganger så går det så utrolig sakte. Det meste er i orden, men det er fortsatt en del ting som må ordnes, som å pakke sykehusbag, vaske ferdig babyklær/ sengetøy osv. Men, jeg føler ikke det haster så mye enda. Håper jeg har rett! Syntes han kan vente noen uker til før han bestemmer seg for å komme.
Ellers så har jeg omsider meldt oss på fødselforberedendekurs. Vi hadde bestemt oss at vi ville på et sånt kurs, men det var tre ulike kurs å velge mellom(!) så det har tatt litt tid før vi bestemte oss.
Vi kunne velge mellom kurs arrangert av helsestasjonen, dette var gratis men foregår på dagtid og er uten omvisning på KK. Et kurs er arrangert av privat jordmor, det strekker seg over to kvelder og inkluderer omvisning på KK, jeg tror det kostet rundt 1000kr. Eller så kunne vi velge et kurs som foregår på sykehushotellet på Haukeland, det koster 1200kr, inkluderer lunsj og omvisning på KK og blir arrangert en lørdag fra 10-15. Vi valgte dette siste fordi min mann slipper å ta seg fri fra jobb, og jeg pleier å være i bedre form tidlig på dagen enn om kvelden. Jeg er veldig spent på hva vi går igjennom i løpet av disse timene, også gleder jeg meg til en omvisning. Jeg håper at jeg vil føle meg en del tryggere når jeg vet litt mer om hvordan det er på KK og hvor jeg skal.
Utenom dette så skjer det ikke så mye nytt. Formen holder seg stabil sånn passe dårlig. Men, nå når jeg har vært 100% sykemeldt en stund så har jeg sluttet å ligge våken pga smerter i bekkenet! Jeg våkner heller ikke av smerter når jeg snur meg. Det er helt fantastisk! Så jeg er redd for at jeg bør prøve å få forlenget sykemeldingen så kanskje jeg føler meg litt mer opplagt.
Jeg tror småen trives godt i magen. Han er i alle fall blitt kjempe aktiv, eller så har han alltid vært aktiv men jeg kjenner det bedre nå som det begynner å bli trangt om plassen.
Men, det er i alle fall fantastisk å kjenne at det er masse liv, også er det ganske gøy å se at magen hopper og lever sitt eget liv. Det er litt kjedelig at han er litt sjenert, så når noen andre skal kjenne at han sparker så gir han seg stortsett! Så da må de være tålmodig og vente, eller så skjer det veldig lite.
På sist kontroll hos jordmor så fortalte jeg at jeg var litt bekymret, for han hadde vært så lite aktiv den helgen i forhold til hva han pleier. Når hun skulle lytte på hjertelyden så måtte hun trykke litt på magen for å finne ut hvor hun skulle begynne å "leite". Så hver gang hun trykte meg på magen så fikk hun et ganske kraftig spark i hånden, som om han sa la mammaen min være i fred! Det var kjempe morsomt! Så hun kom frem til at det ikke var noe å bekymre seg for når det var så gode spark fra han.
Håper du har hatt en flott avslappende påske!
Rebecca
mandag 6. april 2015
søndag 22. mars 2015
De siste ukene..
Hei på deg!
De siste ukene har det vært mye kaos i hodet mitt, og jeg har ikke helt visst hvordan jeg har følt det.
Jeg har tenkt alt for mye på alt som kan gå galt, og har ikke helt klart å fokusere på de positive og gode tingene som skjer. Jeg har tenkt dette mange ganger, og sikkert sagt det mange ganger også. Men, jeg tenker så klart på en del av de samme tingene som "friske" gravide tenker på, hvordan bli fødselen, hvordan ser babyen ut, kommer alt til å gå bra? Kommer han rundt termin? Hvordan blir det etterpå? Men, i tillegg så har jeg vært kjempe stresset for alt som har med MSen å gjøre.
Hva hvis jeg blir dårligere og mer sliten frem mot fødselen? Kan MSen ha ødelagt muligheten min til å føde naturlig selv om jeg er ganske frisk ? (helt på tur tanke, jeg vet!!) Hva skjer hvis jeg merker jeg blir dårlig etter fødselen? Hva hvis jeg ikke kan amme fordi jeg må begynne på medisiner? Hva hvis jeg blir syk og ikke kan være mamma for sønnen min den første tiden?! Hva hvis jeg får attakker når jeg er i permisjon og ikke er i stand til å ta vare på gutten min på egenhånd? Hva hvis jeg ikke kan være den mammaen jeg har drømt om å være?
Ja, dette er noen av tankene som har svirret rundt i hodet mitt. Og, det er kanskje unødvendig å si hvor stresset jeg blir av alle disse tankene? Jeg pleier jo å være ganske positiv og tenke at dette klarer jeg/vi! Dette går bra! Men, jeg har ikke klart det den siste tiden. Stamcellebehandling har begynt å gnage seg fast i hodet mitt, men vil jeg egentlig prøve det? Hva hvis jeg ikke blir sykere? Hva hvis jeg får gode medisiner som ikke har ekle bivirkninger? Er det da verdt det å være så lenge borte fra babyen som kommer? Jeg har kommet frem til at en av grunnene til at jeg er blitt så usikker og redd for alle disse tingene er fordi det har gått så lang tid siden sist jeg snakket med noen på Haukeland om sykdommen og hva jeg egentlig kan forvente etter fødselen.
Så, heldigvis så kunne jeg bare sende en mail til min fantastiske sykepleier og avtale en time.
Jeg følte meg ganske dum, for jeg gråt og gråt, bablet i vei om masse som ikke har noe med sykdommen å gjøre. Men, jeg trengte virkelig å snakke med noen som forstod litt hvordan jeg har det. Også fikk vi gått igjennom alle spørsmålene mine og alt jeg er redd for ang sykdommen. Selv om hun ikke kunne gi meg noe fasit svar så kunne hun love meg at hun skulle snakke med legene om hvor tidlig etter fødselen jeg burde komme til kontroll, og sette meg opp på en time seinest i august så vi har kontroll på hva kroppen mener. Så det var veldig betryggende. Også var det godt å få litt bekreftelse på at jeg ikke er blitt syk i hodet.
Det jeg har lært av dette er at det hjelper ikke å stresse og tenke for mye på ting som man ikke kan vite om kommer til å skje. Og, hvis du føler deg usikker så ta kontakt med kontaktpersonen din på sykehuset! Ha kontakt med de hele veien, og ikke gjør det samme som meg og føl at du klarer deg uten støtte, info og evt hjelp fra sykehuset. Det er bedre å ha en samtale for mye enn en for lite med sykepleier eller evt legen. Da kan du i allefall bli litt tryggere på de tingene som har med sykdommen å gjøre. Gravide har visst nok å tenke på om man ikke skal tenke på sykdommen i tillegg!
Det var i alle fall fantastisk for meg å få litt råd og veiledning midt i min små hysteriske tilstand!
Håper du har hatt en kjempe flott helg
Rebecca
De siste ukene har det vært mye kaos i hodet mitt, og jeg har ikke helt visst hvordan jeg har følt det.
Jeg har tenkt alt for mye på alt som kan gå galt, og har ikke helt klart å fokusere på de positive og gode tingene som skjer. Jeg har tenkt dette mange ganger, og sikkert sagt det mange ganger også. Men, jeg tenker så klart på en del av de samme tingene som "friske" gravide tenker på, hvordan bli fødselen, hvordan ser babyen ut, kommer alt til å gå bra? Kommer han rundt termin? Hvordan blir det etterpå? Men, i tillegg så har jeg vært kjempe stresset for alt som har med MSen å gjøre.
Hva hvis jeg blir dårligere og mer sliten frem mot fødselen? Kan MSen ha ødelagt muligheten min til å føde naturlig selv om jeg er ganske frisk ? (helt på tur tanke, jeg vet!!) Hva skjer hvis jeg merker jeg blir dårlig etter fødselen? Hva hvis jeg ikke kan amme fordi jeg må begynne på medisiner? Hva hvis jeg blir syk og ikke kan være mamma for sønnen min den første tiden?! Hva hvis jeg får attakker når jeg er i permisjon og ikke er i stand til å ta vare på gutten min på egenhånd? Hva hvis jeg ikke kan være den mammaen jeg har drømt om å være?
Ja, dette er noen av tankene som har svirret rundt i hodet mitt. Og, det er kanskje unødvendig å si hvor stresset jeg blir av alle disse tankene? Jeg pleier jo å være ganske positiv og tenke at dette klarer jeg/vi! Dette går bra! Men, jeg har ikke klart det den siste tiden. Stamcellebehandling har begynt å gnage seg fast i hodet mitt, men vil jeg egentlig prøve det? Hva hvis jeg ikke blir sykere? Hva hvis jeg får gode medisiner som ikke har ekle bivirkninger? Er det da verdt det å være så lenge borte fra babyen som kommer? Jeg har kommet frem til at en av grunnene til at jeg er blitt så usikker og redd for alle disse tingene er fordi det har gått så lang tid siden sist jeg snakket med noen på Haukeland om sykdommen og hva jeg egentlig kan forvente etter fødselen.
Så, heldigvis så kunne jeg bare sende en mail til min fantastiske sykepleier og avtale en time.
Jeg følte meg ganske dum, for jeg gråt og gråt, bablet i vei om masse som ikke har noe med sykdommen å gjøre. Men, jeg trengte virkelig å snakke med noen som forstod litt hvordan jeg har det. Også fikk vi gått igjennom alle spørsmålene mine og alt jeg er redd for ang sykdommen. Selv om hun ikke kunne gi meg noe fasit svar så kunne hun love meg at hun skulle snakke med legene om hvor tidlig etter fødselen jeg burde komme til kontroll, og sette meg opp på en time seinest i august så vi har kontroll på hva kroppen mener. Så det var veldig betryggende. Også var det godt å få litt bekreftelse på at jeg ikke er blitt syk i hodet.
Det jeg har lært av dette er at det hjelper ikke å stresse og tenke for mye på ting som man ikke kan vite om kommer til å skje. Og, hvis du føler deg usikker så ta kontakt med kontaktpersonen din på sykehuset! Ha kontakt med de hele veien, og ikke gjør det samme som meg og føl at du klarer deg uten støtte, info og evt hjelp fra sykehuset. Det er bedre å ha en samtale for mye enn en for lite med sykepleier eller evt legen. Da kan du i allefall bli litt tryggere på de tingene som har med sykdommen å gjøre. Gravide har visst nok å tenke på om man ikke skal tenke på sykdommen i tillegg!
Det var i alle fall fantastisk for meg å få litt råd og veiledning midt i min små hysteriske tilstand!
Håper du har hatt en kjempe flott helg
Rebecca
onsdag 18. mars 2015
Kjenner jeg må lufte litt!
Hei på deg!
Nå for tiden så er det veldig inn å legge ut lister over ting man ikke skal si til gravide evt gjøre med/mot gravide.. Noen av disse listene er ganske morsom, andre helt fjern, men noen få punkter kan jeg si at jeg kjenner meg igjen i. Ting som så stor du er blitt osv syntes jeg ikke er irriterende (enda). Men det er mest fordi jeg ikke føler jeg er så stor, også er jeg fortsatt på det stadiet der jeg bare er glad for at jeg har fått sånn fin mage.
Uansett, det jeg ser at går igjen på de fleste listene er "Graviditet er ingen sykdom".
Neste personen som sier dette til meg på en ikke humoristisk måte tror jeg at jeg kommer til å bite hodet av! Allerede da jeg var hos legen for første gang etter jeg ble gravid så spurte han Ser du på graviditeten som en sykdom?! Jeg må få legge til at dette ikke var min fastlege, men en som var vikar for han. Bakgrunnen for spørsmålet var at jeg fortalte at jeg jobber i butikk og at vi har post i butikk hvor det er mange tunge løft. Så jeg lurte på om han kunne fortelle meg omtrent hvor tungt man bør være forsiktig med å løfte. Da han stile meg dette spørsmålet ble jeg ganske paff! Så jeg sier at så klart gjør jeg ikke det! Men, kan jeg løfte 25kg? Nei sier han. 20kg? Nei.. 15kg? Nei... 10kg? Nei, det bør du ikke gjøre.. Jeg sa bare ok, men jeg tenkte hva i .... kunne han ikke bare sagt at jeg ikke burde løfte noe som var 10kg eller mer?! Trenger man å være så frekk??
Jeg har også fått samme beskjeden når jeg først fikk bekkenløsning og ikke kunne gå mer enn til toalettet og tilbake. Nå må du ikke gjøre deg helt hjelpeløs bare fordi du er gravid, det er ikke en sykdom vet du! Var svaret jeg fikk av fastlegen da jeg var hos han og forklarte situasjonen min og sa jeg trengte sykemelding for jeg klarte ikke å gå på jobb.. Etter mye om og men så fikk jeg sykemelding noen uker og henvisning til fysio. Da jeg var tilbake var jeg ikke blitt noe særlig bedre og sa jeg trengte en ny sykemelding. Det ville han ikke gi meg, for det er jo ikke en sykdom å være gravid! Det finnes tusenvis av kvinner som til en hver tid er gravid og i jobb, så da burde jeg også gå på jobb.. Der og da trodde jeg at hjernen min skulle eksplodere! Men også her måtte jeg diskutere med han ganske lenge før han til slutt skrev ut ny sykemelding. Han kunne ikke se problemet med å gå på jobb, jeg kunne bare sitte i ro i kassen og siden jeg jobber med min mann kunne jo jeg sitte på med han til jobb også kunne han kjøre meg hjem når jeg var ferdig (men i hans arbeidstid vel og merke!). Nei, vet du hva?! Så overkjørt jeg følte meg den dagen der.. Jeg hadde ikke forlatt det legekontoret før han hadde hørt på meg kan jeg fortelle deg.
Vel, dette er ikke de eneste gangene jeg har fått høre kommentaren. Men, det er disse gangene jeg har blitt mest forbanna. Jeg kjenner at jeg blir kjempe sint, spesielt når menn forteller meg det! Prøv å først gå i 3mnd med spying og ingen matlyst der du bare er trøtt, sliten og vil sove. For å så fortsette med at det kjennes ut som om noen har tatt løpefart å kneet deg mellom beina og vondt i hoftene, rygg osv. Så selv om babyen i magen ikke er en sykdom så er det mange andre plager som kommer med en graviditet! Hvis man spyr og ikke er gravid så er man jo syk, hvis man nesten ikke kan gå fordi man har smerter så regnes man som syk når man ikke er gravid.. Jeg kan fortsette og fortsette på listen, men jeg tror du skjønner poenget mitt.
Puh! Det var godt å få dette ut.. Jeg syntes folk skal tenke seg litt om før de sier noe om noe som helst. Alle opplever f.eks graviditet forskjellig, så man kan gi tips og råd.. Men, ikke vær en bedreviter og fortell hvordan noen har det eller burde hatt det.
Håper du har en fin fin uke!
Rebecca
Nå for tiden så er det veldig inn å legge ut lister over ting man ikke skal si til gravide evt gjøre med/mot gravide.. Noen av disse listene er ganske morsom, andre helt fjern, men noen få punkter kan jeg si at jeg kjenner meg igjen i. Ting som så stor du er blitt osv syntes jeg ikke er irriterende (enda). Men det er mest fordi jeg ikke føler jeg er så stor, også er jeg fortsatt på det stadiet der jeg bare er glad for at jeg har fått sånn fin mage.
Uansett, det jeg ser at går igjen på de fleste listene er "Graviditet er ingen sykdom".
Neste personen som sier dette til meg på en ikke humoristisk måte tror jeg at jeg kommer til å bite hodet av! Allerede da jeg var hos legen for første gang etter jeg ble gravid så spurte han Ser du på graviditeten som en sykdom?! Jeg må få legge til at dette ikke var min fastlege, men en som var vikar for han. Bakgrunnen for spørsmålet var at jeg fortalte at jeg jobber i butikk og at vi har post i butikk hvor det er mange tunge løft. Så jeg lurte på om han kunne fortelle meg omtrent hvor tungt man bør være forsiktig med å løfte. Da han stile meg dette spørsmålet ble jeg ganske paff! Så jeg sier at så klart gjør jeg ikke det! Men, kan jeg løfte 25kg? Nei sier han. 20kg? Nei.. 15kg? Nei... 10kg? Nei, det bør du ikke gjøre.. Jeg sa bare ok, men jeg tenkte hva i .... kunne han ikke bare sagt at jeg ikke burde løfte noe som var 10kg eller mer?! Trenger man å være så frekk??
Jeg har også fått samme beskjeden når jeg først fikk bekkenløsning og ikke kunne gå mer enn til toalettet og tilbake. Nå må du ikke gjøre deg helt hjelpeløs bare fordi du er gravid, det er ikke en sykdom vet du! Var svaret jeg fikk av fastlegen da jeg var hos han og forklarte situasjonen min og sa jeg trengte sykemelding for jeg klarte ikke å gå på jobb.. Etter mye om og men så fikk jeg sykemelding noen uker og henvisning til fysio. Da jeg var tilbake var jeg ikke blitt noe særlig bedre og sa jeg trengte en ny sykemelding. Det ville han ikke gi meg, for det er jo ikke en sykdom å være gravid! Det finnes tusenvis av kvinner som til en hver tid er gravid og i jobb, så da burde jeg også gå på jobb.. Der og da trodde jeg at hjernen min skulle eksplodere! Men også her måtte jeg diskutere med han ganske lenge før han til slutt skrev ut ny sykemelding. Han kunne ikke se problemet med å gå på jobb, jeg kunne bare sitte i ro i kassen og siden jeg jobber med min mann kunne jo jeg sitte på med han til jobb også kunne han kjøre meg hjem når jeg var ferdig (men i hans arbeidstid vel og merke!). Nei, vet du hva?! Så overkjørt jeg følte meg den dagen der.. Jeg hadde ikke forlatt det legekontoret før han hadde hørt på meg kan jeg fortelle deg.
Vel, dette er ikke de eneste gangene jeg har fått høre kommentaren. Men, det er disse gangene jeg har blitt mest forbanna. Jeg kjenner at jeg blir kjempe sint, spesielt når menn forteller meg det! Prøv å først gå i 3mnd med spying og ingen matlyst der du bare er trøtt, sliten og vil sove. For å så fortsette med at det kjennes ut som om noen har tatt løpefart å kneet deg mellom beina og vondt i hoftene, rygg osv. Så selv om babyen i magen ikke er en sykdom så er det mange andre plager som kommer med en graviditet! Hvis man spyr og ikke er gravid så er man jo syk, hvis man nesten ikke kan gå fordi man har smerter så regnes man som syk når man ikke er gravid.. Jeg kan fortsette og fortsette på listen, men jeg tror du skjønner poenget mitt.
Puh! Det var godt å få dette ut.. Jeg syntes folk skal tenke seg litt om før de sier noe om noe som helst. Alle opplever f.eks graviditet forskjellig, så man kan gi tips og råd.. Men, ikke vær en bedreviter og fortell hvordan noen har det eller burde hatt det.
Håper du har en fin fin uke!
Rebecca
torsdag 12. mars 2015
Plutselig tredje trimester!
Hei på deg!
Det går litt tid mellom hvert innlegg her innimellom merker jeg. Men, det er jo ikke alltid det er så mye å fortelle. Denne gangen er det mest fordi den siste uken har vært veldig tung og tøff.
Jeg har latt meg selv tenke alt for mye, og har vært mye stresset, trist og lei. Men, har fått ordnet meg en time hos MS sykepleieren neste uke, så da håper jeg ting løsner litt.
I tillegg så har jeg fått bekkenløsning. Og det er grådig vondt kan jeg fortelle deg! Det værste for min del er at jeg ikke klarer å sove. Før helgen måtte jeg dra hjem fra jobb fordi jeg hadde så vondt, og i helgen våknet jeg om natten og lå våken i noen timer før jeg klarte å få litt kontroll på vondten og klarte å sove igjen. Det er veldig slitsomt, så nå har jeg blitt mer sykemeldt og skal ikke jobbe så mye som jeg har gjort. Jeg håper at jeg klarer å jobbe de få timene jeg skal jobbe nå og slipper å bli 100%sykemeldt før jeg skal ut i permisjon.
Nå er det forresten ikke så lenge til jeg må ut i permisjon heller! UÆÆ!! Er litt skummelt at det etterhvert nærmer seg fødselen, men heldigvis så er det meste på plass. Jeg håper babyrommet blir klart i løpet av noen uker nå så får vi en bedre oversikt over hva vi mangler. Heldigvis så får vi masse god hjelp med ting som vi ikke er så veldig gode på, så da regner jeg med at det ordner seg.
Men, dette med permisjon! Det er ikke bare bare kan jeg fortelle deg! Etter mye frem og tilbake så føler jeg at jeg begynner å få litt kontroll. Men, fedrekvoten sliter vi litt mer med. Det er jo så mange måter for far å ta denne permisjonen. Alle 10ukene sammenhengende? En uke her og to uker der? Gradert/ fleksibelt uttak hvor far er hjemme bare noen dager i uken og jobber noen dager i uken? Også prøver vi og få det til å passe litt for arbeidsgiveren vår også. Er unødvendig å ta ut permisjonen når vi vet at det er kjempe hektisk hvis vi kan ta den ut en annen gang. I alle fall når vi jobber på samme sted, så tenker vi kanskje litt mer over dette. Snart må min søknad inn, så håper jeg snart får kontroll på den i alle fall. Far sin kan heldigvis vente litt.
Visste du forresten at du kan ringe NAV for å få veiledning til å fylle ut søknaden? Eller chatte med noen som kan det på NAV.no, eller til og med stille spørsmål på facebook? Jeg har både chattet med de og stilt spørsmål på facebook og syntes det er kjempe gode tilbud for oss som lurer på alt mulig.
Så, for tiden er det mye som skjer. Jeg kjenner masse liv i magen, og magen vokser og vokser. Så, selv om jeg ikke bare har det bra så er det masse å glede seg over også. Det morsomste er når vi ser at babyen beveger seg. Hele magen rister når han sparker hardt. Håper vi får det på film før han kommer. Hehe, Også håper jeg at han klarer å holde seg der inne frem til termin!
Det er veldig rart å tenke på at det bare er 12 uker igjen til termin!
Håper du har en fin fin dag :)
Rebecca
Det går litt tid mellom hvert innlegg her innimellom merker jeg. Men, det er jo ikke alltid det er så mye å fortelle. Denne gangen er det mest fordi den siste uken har vært veldig tung og tøff.
Jeg har latt meg selv tenke alt for mye, og har vært mye stresset, trist og lei. Men, har fått ordnet meg en time hos MS sykepleieren neste uke, så da håper jeg ting løsner litt.
I tillegg så har jeg fått bekkenløsning. Og det er grådig vondt kan jeg fortelle deg! Det værste for min del er at jeg ikke klarer å sove. Før helgen måtte jeg dra hjem fra jobb fordi jeg hadde så vondt, og i helgen våknet jeg om natten og lå våken i noen timer før jeg klarte å få litt kontroll på vondten og klarte å sove igjen. Det er veldig slitsomt, så nå har jeg blitt mer sykemeldt og skal ikke jobbe så mye som jeg har gjort. Jeg håper at jeg klarer å jobbe de få timene jeg skal jobbe nå og slipper å bli 100%sykemeldt før jeg skal ut i permisjon.
Nå er det forresten ikke så lenge til jeg må ut i permisjon heller! UÆÆ!! Er litt skummelt at det etterhvert nærmer seg fødselen, men heldigvis så er det meste på plass. Jeg håper babyrommet blir klart i løpet av noen uker nå så får vi en bedre oversikt over hva vi mangler. Heldigvis så får vi masse god hjelp med ting som vi ikke er så veldig gode på, så da regner jeg med at det ordner seg.
Men, dette med permisjon! Det er ikke bare bare kan jeg fortelle deg! Etter mye frem og tilbake så føler jeg at jeg begynner å få litt kontroll. Men, fedrekvoten sliter vi litt mer med. Det er jo så mange måter for far å ta denne permisjonen. Alle 10ukene sammenhengende? En uke her og to uker der? Gradert/ fleksibelt uttak hvor far er hjemme bare noen dager i uken og jobber noen dager i uken? Også prøver vi og få det til å passe litt for arbeidsgiveren vår også. Er unødvendig å ta ut permisjonen når vi vet at det er kjempe hektisk hvis vi kan ta den ut en annen gang. I alle fall når vi jobber på samme sted, så tenker vi kanskje litt mer over dette. Snart må min søknad inn, så håper jeg snart får kontroll på den i alle fall. Far sin kan heldigvis vente litt.
Visste du forresten at du kan ringe NAV for å få veiledning til å fylle ut søknaden? Eller chatte med noen som kan det på NAV.no, eller til og med stille spørsmål på facebook? Jeg har både chattet med de og stilt spørsmål på facebook og syntes det er kjempe gode tilbud for oss som lurer på alt mulig.
Så, for tiden er det mye som skjer. Jeg kjenner masse liv i magen, og magen vokser og vokser. Så, selv om jeg ikke bare har det bra så er det masse å glede seg over også. Det morsomste er når vi ser at babyen beveger seg. Hele magen rister når han sparker hardt. Håper vi får det på film før han kommer. Hehe, Også håper jeg at han klarer å holde seg der inne frem til termin!
Det er veldig rart å tenke på at det bare er 12 uker igjen til termin!
Håper du har en fin fin dag :)
Rebecca
fredag 27. februar 2015
Tanker om stamcelle behandling
Hei på deg..
Til tross for at mitt forrige innlegg er happy happy, så har de siste ukene vært ganske tung for meg.
Med smerter og plager, ikke kunne gått på jobb så begynner tankene å spinne.
I tillegg så har det vært mange artikler i BT om MS og stamcelle behandling.
Noen av artiklene jeg har lest er om Rogne, Knappskog og Fjæra. Det finnes etterhvert ganske mange artikler rundt dette, og det er flott at BT setter søkelyset på temaet.
Men, det får meg jo til å tenke. Da jeg fikk diagnosen og folk snakket om stamcelle behandling så tenkte jeg at det er ikke aktuelt for meg med mindre jeg blir kjempe syk! Å sette livet sitt på hold så lenge og håpe at det virker er ikke bare bare, og jeg tenkte at da burde sykdommen være ganske merkbar i hverdagen før jeg ville gjort noe så drastisk. Men, når jeg leser om at en f.eks ikke bør være for syk før en sånn behandling så tenker jeg at det kanskje er dumt å ikke begynne å tenke på det allerede nå..
Nå som det er gått en stund siden jeg fikk diagnosen og jeg har kjent på kroppen hvordan det er å ha MS selv uten å ha attaker så kjenner jeg at det ikke er noe kjekt. Å kjenne på hvordan kroppen kjennes tung og sliten, ikke ha energi og overskudd til det jeg vil gjøre og gjorde før. Nei, det er ikke lett. Tenk om jeg etter en slik behandling kunne blitt frisk og få tilbake energien jeg hadde før. Og, ikke minst hvis jeg blir såpass frisk at betennelsen de fant i hjernen sist forsvinner og ikke kommer tilbake! Det å gå å være redd for å få attak er veldig slitsomt, hver gang jeg blir nummen i en arm eller ansiktet så får jeg jo omtrent panikk.
Det som har fått meg til å tenke masse på dette den siste tiden er også det at jeg er gravid. Tenk om jeg blir en veldig syk mamma? Tenk om jeg blir syk rett etter fødselen og ikke får oppleve de første månedene med småen på samme måte som jeg hadde hvis jeg hadde vært frisk? Tenk om jeg får attak og ikke kan ta vare på han uten hjelp? Og, når han blir eldre. Hva hvis jeg ikke kan være en mamma som er med på avslutninger og treninger? Jeg vet det er masse om og hvis og dersom. Og, jeg krysser alt jeg har for at alt skal gå bra! Men, å måtte tenke på alt dette i tillegg til alt det andre som er skummelt med å få sitt første barn er ganske tungt.. Heldigvis så er det ikke alle dager det er så mange tanker som surrer rundt i hodet.
De fleste norske som går igjennom en stamcelle behandling reiser til utlandet for å få det gjennomført. Nåløyet man skal igjennom for å få en slik behandling i Norge er så lite og trangt at det nesten ikke er noen som får det. Så da må man spare masse penger, undersøke sykehus og sjekke om man får behandling i andre land f.eks Sverige eller Israel. Men, dette kan komme på over en million kroner (!) og man har jo ingen garanti for at man blir helt frisk selv om veldig mange har hatt kjempe gode resultater av behandlingen.
Jeg håper sykehusene i Norge revurderer en del av kriteriene de har når man ser hvor god effekt mange har av behandlingen. Og at flere kan få denne behandlingen i Norge. Ja, det koster mye penger. Men, medisiner som koster over 100 tusen pr år, evt det medisinene man får ved attak koster, prisen for at mange blir ufør eller sykemeldt og ikke minst den prisen hver enkelt med MS betaler hver dag med å bruke opp all energien sin på å gå på jobb, eller på å ta en kopp kaffe med venner eller andre problemer en har som følge av sykdommen. Så i mitt regnestykke så vil det være mindre økonomisk belastende for samfunnet å gi flere slik behandling, og så klart for den som er syk og de pårørende.
Det blir spennende å se i tiden fremover hvordan diskusjonen rundt dette vil bli, jeg håper som sagt flere og flere kan få denne behandlingen i Norge! Også håper jeg at jeg ikke føler det er noe jeg selv må vurdere eller gjøre på en stund enda.
Håper du får en fin helg!
Rebecca
Til tross for at mitt forrige innlegg er happy happy, så har de siste ukene vært ganske tung for meg.
Med smerter og plager, ikke kunne gått på jobb så begynner tankene å spinne.
I tillegg så har det vært mange artikler i BT om MS og stamcelle behandling.
Noen av artiklene jeg har lest er om Rogne, Knappskog og Fjæra. Det finnes etterhvert ganske mange artikler rundt dette, og det er flott at BT setter søkelyset på temaet.
Men, det får meg jo til å tenke. Da jeg fikk diagnosen og folk snakket om stamcelle behandling så tenkte jeg at det er ikke aktuelt for meg med mindre jeg blir kjempe syk! Å sette livet sitt på hold så lenge og håpe at det virker er ikke bare bare, og jeg tenkte at da burde sykdommen være ganske merkbar i hverdagen før jeg ville gjort noe så drastisk. Men, når jeg leser om at en f.eks ikke bør være for syk før en sånn behandling så tenker jeg at det kanskje er dumt å ikke begynne å tenke på det allerede nå..
Nå som det er gått en stund siden jeg fikk diagnosen og jeg har kjent på kroppen hvordan det er å ha MS selv uten å ha attaker så kjenner jeg at det ikke er noe kjekt. Å kjenne på hvordan kroppen kjennes tung og sliten, ikke ha energi og overskudd til det jeg vil gjøre og gjorde før. Nei, det er ikke lett. Tenk om jeg etter en slik behandling kunne blitt frisk og få tilbake energien jeg hadde før. Og, ikke minst hvis jeg blir såpass frisk at betennelsen de fant i hjernen sist forsvinner og ikke kommer tilbake! Det å gå å være redd for å få attak er veldig slitsomt, hver gang jeg blir nummen i en arm eller ansiktet så får jeg jo omtrent panikk.
Det som har fått meg til å tenke masse på dette den siste tiden er også det at jeg er gravid. Tenk om jeg blir en veldig syk mamma? Tenk om jeg blir syk rett etter fødselen og ikke får oppleve de første månedene med småen på samme måte som jeg hadde hvis jeg hadde vært frisk? Tenk om jeg får attak og ikke kan ta vare på han uten hjelp? Og, når han blir eldre. Hva hvis jeg ikke kan være en mamma som er med på avslutninger og treninger? Jeg vet det er masse om og hvis og dersom. Og, jeg krysser alt jeg har for at alt skal gå bra! Men, å måtte tenke på alt dette i tillegg til alt det andre som er skummelt med å få sitt første barn er ganske tungt.. Heldigvis så er det ikke alle dager det er så mange tanker som surrer rundt i hodet.
De fleste norske som går igjennom en stamcelle behandling reiser til utlandet for å få det gjennomført. Nåløyet man skal igjennom for å få en slik behandling i Norge er så lite og trangt at det nesten ikke er noen som får det. Så da må man spare masse penger, undersøke sykehus og sjekke om man får behandling i andre land f.eks Sverige eller Israel. Men, dette kan komme på over en million kroner (!) og man har jo ingen garanti for at man blir helt frisk selv om veldig mange har hatt kjempe gode resultater av behandlingen.
Jeg håper sykehusene i Norge revurderer en del av kriteriene de har når man ser hvor god effekt mange har av behandlingen. Og at flere kan få denne behandlingen i Norge. Ja, det koster mye penger. Men, medisiner som koster over 100 tusen pr år, evt det medisinene man får ved attak koster, prisen for at mange blir ufør eller sykemeldt og ikke minst den prisen hver enkelt med MS betaler hver dag med å bruke opp all energien sin på å gå på jobb, eller på å ta en kopp kaffe med venner eller andre problemer en har som følge av sykdommen. Så i mitt regnestykke så vil det være mindre økonomisk belastende for samfunnet å gi flere slik behandling, og så klart for den som er syk og de pårørende.
Det blir spennende å se i tiden fremover hvordan diskusjonen rundt dette vil bli, jeg håper som sagt flere og flere kan få denne behandlingen i Norge! Også håper jeg at jeg ikke føler det er noe jeg selv må vurdere eller gjøre på en stund enda.
Håper du får en fin helg!
Rebecca
Abonner på:
Innlegg (Atom)