Plutselig var det gått to måneder ...

,

Hei på deg

Ja, så var det plutselig veldig lenge siden sist innlegg, men tiden går virkelig alt for fort for tiden! 

Nå er 4 uker med mann og begge barna over. Det har vært veldig koselig at de har hatt ferie, men det har også vært veldig slitsomt. Alt av rutiner og vaner forsvinner liksom når alle skal være hjemme. Noe så enkelt som at Rakel skal få hvile seg på dagtid blir en utfordring når William skal leke, bråke og være god med henne. Jeg tror ikke det er så lett for en treåring å være litt stille så noen kan få hvile seg litt. Heldigvis så ha det gått seg til, min kjære har trillet tur så hun har fått sove mens William og jeg har lekt eller så har han tatt William med seg ut så Rakel og jeg har fått hvile.

Også er William begynt i ny barnehage. Jeg var veldig spent og litt nervøs for hvordan det skulle gå, men foreløpig så ser det ut som om han trives veldig godt. Nå merker vi veldig godt at han begynner å bli en stor gutt. Etter første dagen med tilvenning i nye barnehagen (var der noen timer) så sa han at han ville gå alene i barnehagen dagen etter. Så da leverte far og var der en liten stund før William ga han beskjed om at nå kunne han bare gå. I tillegg så jobbes det med bleieslutt både her hjemme og i barnehagen, og det går mye bedre enn jeg hadde trodd det kom til å gjøre. Han er så flink, og veldig selvstendig, og vil helst klare alt selv. 

Rakel vokser, og hun utvikler seg hele tiden. Det går veldig fort denne gangen føler jeg, men det er veldig kjekt. Stort sett så er hun blid og glad, og til min store glede så sover hun hele natten igjennom og det kjenner jeg er gull verdt! 

Jeg føler helsen og kroppen er blitt mye bedre den siste tiden, så det virker som om medisinene gjør jobben sin. Men, dessverre merker jeg at jeg blir mye dårligere hvis jeg glemmer å ta medisinene, eller hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg tar de. Så, da er det bare til å passe på at jeg får i meg det jeg skal når jeg skal, så er ikke hverdagene like mye ork og smerte som det har pleid å være. 

En del av symptomene på MSen er fortsatt her og tuller seg. Som oftest er det kribling og rare følelser i huden, eller at en kroppsdel plutselig dovner bort og ikke kan brukes. Det er kjempe ekkelt, og kan noen ganger komme på veldig dumme tidspunkt, men jeg begynner å bli vant til det nå heldigvis. 

Vel, nå er mann og barn på tur så jeg skal få hvile hodet litt, så da burde jeg prøve å få gjort det også. 

Ha en super duper helg! 

Rebecca Kristin 

Medisinering i morgen!

Hei på deg 

Vel, attakket er enda ikke gitt seg helt, men det er blitt mye bedre og nesten alle plagene er gått over heldigvis. Jeg er veldig spent på om de som er igjen vil bli permanent eller om det også forsvinner etter hvert. Jeg håper så klart de går vekk! 

Ellers så er det ganske kjipt at det er så fint vær og så varmt. Ja, jeg vet jeg er kjip som klager, men i varmen så fungerer jeg ikke. Så mens "alle andre" bader, soler seg og nyter sola er jeg inne. Heldigvis kan jeg bruke Rakel som unnskyldning for folk som ikke skjønner at varmen kan være et problem. Jeg kan sitte maks 10 minutter i sola før hjernen min er grillet og kroppen er så sliten at jeg ikke fungerer til særlig mye annet enn å sove. Det har hele veien vært kjipt, men nå som William er blitt så stort så kjenner jeg at det er vondt i mammahjertet at det er sånn. Ikke kan jeg være med på tur, ute lek, ta han med å bade eller noe sånt. Så, jeg tror jeg må sjekke opp i hva kjøleklær koster og investere i noe sånt og håpe det hjelper så jeg kan ta mer del i hverdagen hans også ute. Igjen så er jeg heldig som har en så fantastisk mann som jeg har. Han tar William med ut på eventyr, nå i varmen har det vært bytur der de har vært i Nygårdsparken, kjørt buss og bybane. For alle som har møtt William, så vet de at det er stor stas! I dag er heldigvis været litt kjøligere, så nå kan jeg nesten fungere "normalt". Jeg kjenner at det tærer på at jeg føler formen er så dårlig... Både humøret og psyken blir sliten og dårlig dessverre og da er det lett å komme inn i en ond spiral. For, jeg er ganske sikker på at hvis jeg legger meg ned og gir opp så blir i alle fall ikke ting noe bedre! Det er sykt slitsomt med våken netter f.eks, spesielt når jeg ikke får hvilt meg noe særlig på dagen alltid.. Men, der trøster jeg meg med at det er tøft for alle.. Ikke bare meg! 

Vel... I morgen er en stor dag, og jeg grugleder meg. Jeg skal starte opp med rituximab som jeg fikk kun en dose av før jeg ble gravid. Dette er en bremsemedisin som etterhvert er brukt en del på Haukeland (og sikkert en del andre sykehus), den er mye brukt i Sverige og har god effekt på de fleste sånn jeg har skjønt det. Men, den er veldig mye diskutert da det er en off label medisin som egentlig ikke er godkjent for MS. Så det blir veldig spennende å se hva som skjer videre med den medisinen. De holder på å godkjenne en medisin i Norge nå som i følge de som lager den skal være en forbedret utgave av denne, men den er også over ti ganger så dyr... Så, ja.. BT skriver en del om dette så det er heldigvis lett å følge med. Jeg bare håper at rituximab fungerer like bra for meg som det virker som om den gjør for andre, og at hvis den funker få får jeg beholde den uavhengig av om den andre medisinen blir godkjent eller ikke.
Jeg fikk som sagt en dose med denne før jeg ble gravid. Det eneste jeg husker er at det tok forferdelig lang tid (type 5 timer eller noe), og at jeg ble litt dårlig når jeg fikk første delen av medisinen. Heldigvis gikk det over etter en stund, og jeg håper jeg slipper det i morgen!

Håper du har hatt en fin helg og får en flott uke. Så skal jeg prøve å komme med en oppdatering ang. medisineringen før det er gått så veldig lang tid.

Rebecca Kristin

Ting tar tid på Haukeland

Hei på deg

Etter mye om og men, og etter å ha stilt spørmål ang ett symptom på MS siden på facebook så endte jeg opp med å ringe attakk telefonen på tirsdag. Sykepleieren snakket med legen på vakt, og de ble enig om at de ville ha meg inn til en sjekk. Så da var det avgårde til akutten på Haukeland. Jeg var litt stresset for at det skulle ta veldig lang tid siden vi hadde Rakel med oss, men det gikk ganske fort heldigvis. Så ble jeg trillet ned på nevrologisk akutt-post som det nå heter. Der var det travelt som alltid, så jeg ble plassert på gangen. Rakel hadde time på helsestasjonen så hun og Willy dro etter en stund. Jeg kjenner jeg har dårlig samvittighet for at det blir så mye på Willy når sånt skjer. Helsestasjon alene, hente William i bhg, hjem og lage middag osv. Mens jeg bare sitter på sykehuset og venter.. 

Ventetiden på MR var overraskede kort denne gang, og jeg fikk undersøkelse allerede på tirsdag. De andre gangene har jeg stort sett ventet en dag eller to så dette var jo helt topp. ca 45 minutter tok det.. Det er fryktelig lenge å ligge i en sånn maskin! Heldigvis klarte jeg å holde meg rolig og ikke frike ut. Så var det å vente på svar, men det kom ikke svar på tirsdag så jeg fikk dra hjem på perm. 

Så var det opp igjen onsdag, da var det fortsatt ikke kommet svar men de tok en test for å sjekke om jeg hadde betennelse på synsnerven. Det hadde jeg ikke, og etter noen timer til fikk jeg dra hjem også skulle de ringe torsdag med resultat av MR. 

Torsdag hørte jeg ingenting, så fredag ringte jeg for å høre. Da var det kommet svar, og sykepleier skulle be legen ringe meg etter runden hos pasientene. Timene gikk og jeg hørte ikke noe. 

Når jeg ringte tilbake på ettermiddagen så snakket jeg med en annen sykepleier. Hun lurte på om jeg hadde fått med meg medisiner hjem siden det var funnet en lesjon på bildene. Så det var jo greit å vite.. Uansett, hun skulle snakke med lege i dag og be han ringe meg så vi kunne finne ut hva vi skulle gjøre videre. Så nå har jeg endelig fått svar på MR (helt utrolig at det skal ta så lang tid), og det er en liten lesjon/ litt aktivitet i nakken. Siden formen min føles bedre i dag, og det var snakk om såpass lite så ble vi enig i at vi avventer med behandling. Hvis jeg blir værre eller det skulle være noe så ringer jeg ms sykepleier, hvis ikke jeg gir lyd fra meg så kommer de å snakker med meg når jeg skal få ritixumab om litt over en uke. 

Jeg kjenner jeg har litt blandede følelser over at det er et lite attakk. Jeg er redd for at plagene ikke vil gå vekk, irritert over at jeg har fått attakk når jeg brukte så mye tid og energi på å snakke med en lege i svangerskapet for å få medisin asap etter fødsel for å slippe dette mens hun mente jeg ville være beskyttet en god stund etter fødselen.. Men samtidig så er jeg litt glad for at det var ett attakk, at ikke kroppen min bare oppfører seg sånn som dette når det ikke er noenting gale. 

I morgen blir William 3år, og vi skal feire med selskap. Så jeg håper kroppen oppfører seg så han får en flott bursdag og alt går som det skal <3 

Håper du har en super helg! 

Rebecca Kristin 

17. mai

Hei på deg 

17. mai er vi så glad i , morro vi har fra morgen til kveld.... Vel, dette er ikke helt sannheten for alle dessverre. Vi bestemte oss tidlig for å ha en rolig 17. mai hjemme, og hvis noen ville komme å feire sammen med oss så kunne de det. Så her ble det oss og noen av besteforeldrene til barna. Det ble så klart litt stress med vasking og rydding både før og etter besøket, men det ble sånn greit nok. Jeg tenker det er ingen som forventer ett strøkent hus med en syk mamma og to små. Min kjære som jeg pleier å skryte sånn av gjør så godt han kan, men jeg kjenner at jeg holder på å klikke når han sier ikke gjør ditt eller ikke rydd alt så gjør jeg det seinere. For, ofte så skjer det ikke seinere.. Da blir jeg bare dritt sur og det blir dårlig stemning. Det virker ikke som han helt skjønner at jeg blir sint og stresset når han ikke gjør det han har sagt han skal gjøre.. 

Uansett, vi er jo ganske ny i nabolaget så vi kjenner ikke til hva som skjer på 17. mai her. Jeg fant skoleprogrammet på nettet og vi bestemte oss for å forsøke å ta turen. Og, det klarte vi. Vi fikk med oss toget, og gikk etterhvert ned dit feiringen skulle være. Det var ett stykke å gå, men jeg klarte å kjempe meg igjennom og komme meg ned dit sammen med de andre. Vi og barnehagen har snakket så mye om 17. mai at William gledet seg masse. Så, da følte jeg ikke jeg kunne skuffe han med å være hjemme. Det var mye folk, støy, gåing og veldig koselig å feire 17. mai. Men, sånne dager har sin pris. Jeg er helt matt og sliten i dag og verker over halve meg. Det hjalp ikke at både Rakel og William var våken i nesten hele natt, så det er blitt lite søvn på oss alle. 

Selv om det blir noen tøffe dager så var det verdt det. Verdt å få lufte meg og se hvor glad William ble for å være sammen alle sammen. Også er det veldig kjekt at når han husker 17. mai eller forteller om det så var mamma også med. 

Det ble litt snakk om at jeg så frisk ut, at det var imponerende at jeg var med på dagen osv. Og jeg kjente at jeg orket ikke gå i detaljer på det i går. Men, jeg kjenner at jeg føler jeg må forklare og forsvare meg hver gang jeg gjør noe. Det ble litt måping når jeg sa at jeg risikerer å bli sengeliggende i noen dager, men det er verdt det for William sin skyld. Også er det så vanskelig å forklare ting for folk. Jeg tror jeg tror at folk vet mer og forstår mer av sykdommen min enn de gjør. Jeg tenker jo at når de ikke spør så har de kontroll og ikke lurer på noe. Men, jeg tror kanskje det er helt feil. Det virker som om de fleste vet at jeg er syk, men at de ikke vet hva sykdommen er for meg. Så jeg vet ikke om jeg ikke er flink nok til å forklare eller om de ikke skjønner at jeg ikke kun har dårlige dager selv om jeg før fødselen stort sett hadde dårlig dag hver dag. Så da blir jeg litt frustrert. Også er det litt sånn.. Når skal jeg fortelle hvordan sykdommen er for meg ? Det er vanskelig å snakke om, spesielt nå når jeg ønsker mer enn alt å være frisk så barna mine får en "normal" oppvekst samtidig som jeg kjenner jeg er blitt sykere enn jeg vil innrømme for meg selv eller andre. 

Hvis jeg skal fortelle og forklare så blir det tårer, gråting, frustrasjon og sinne. Men når passer det liksom  ? Det er ikke det jeg har lyst å bruke tiden eller kreftene mine på, men jeg kjenner at jeg kanskje snart må gjøre det. I alle fall til noen, kanskje jeg burde starte med han jeg er gift med? Han blir så stresset og bekymret at jeg ikke har lyst i det hele tatt. 

Jeg har mistanke om at de fleste tingene som skjer med kroppen min nå er relatert til sykdommen, og at jeg har ett attakk på gang. Men, jeg orker ikke. Orker ikke sykehus, orker ikke medisiner, orker ikke å gjøre Willy mer bekymret, orker ikke styre med barnepass og legebesøk. Så nå har jeg sendt mail til MS sykepleieren for å sjekke om jeg kan få medisinen jeg skal begynne på hvis jeg har attakk, så får vi ta det derfra. 

Jeg håper du har hatt en flott 17. mai og får en super pinsehelg med fint vær. 

Rebecca Kristin

MR unnagjort

Hei på deg 

Da har jeg endelig fått unnagjort MRen for denne gang. Jeg syntes det var veldig deilig å få time på kveldstid i byn, i stedet for å måtte dra på Haukeland for å få tatt den på dagtid. Spesielt nå med Rakel hjemme! Det var veldig greit at jeg ikke måtte stresse med barnevakt eller at Willy måtte bli hjemme fra jobb. Så nå er det bare nedtelling til oppstart med medisiner. Jeg håper jeg får snakke med en lege den dagen så jeg får vite om det er noen endringer på bildene. Uansett så håper jeg tiden går fort, og det tror jeg egentlig den kommer til å gjøre også. Nå er det 17.mai straks, så er det ikke lenge til det er 3års dag her i huset! Også er det medisin tid. Dessuten, alle dagene innimellom er jeg ikke redd for at jeg ikke skal ha noe å gjøre på. Med en liten i hus så er det alltid noe å ta seg til. 

Før jeg skulle ta MR så var jeg litt stresset for om jeg måtte ha kontrast og hvordan det skulle gå med ammingen da. Men, heldigvis så var det ikke bestilt med kontrast. Jeg føler jeg har vært flink som har vært så bestemt i forhold til ammingen denne gangen. Med William så var jeg så innstilt på at jeg skulle amme at det gikk på bekostning av min egen helse. Denne gangen, selv om ammingen går mye lettere enn sist så er jeg mer bestemt på at min helse er viktig, så derfor vil jeg begynne på medisinene så fort som mulig. Så frem til da så blir det både amming, pumping og morsmelkerstatning. Så håper jeg at hun tar det greit å trappe ned på ammingen frem mot oppstart av medisiner så det ikke blir krig når jeg ikke kan amme henne mer. 

Noen ganger kan det kanskje bli litt mye. Jeg kjenner at det er kommet snikende tydelige MS symptomer etter fødselen. Noen er nye, og noen er de samme gamle. De gamle bekymrer meg ikke så veldig og er heller ikke så veldig irriterende, de vet jeg jo dukker opp innimellom når jeg er sliten. Men de nye er det litt verre med. Har blant annet fått en ufattelig irriterende piping i øret, tinitus kalles det vel ? Jeg bare håper det forsvinner snart, ellers så kommer jeg til å bli litt små gal. Jeg krysser fingrene for at det ikke er ett attakk, men at kroppen bare er litt sliten av lite søvn og lite hvile. Da går det forhåpentligvis over når jeg får hvilt og slappet av litt. 

Formen om dagene er opp og ned. Noen dager får jeg gjort litt av hvert, mens andre dager vil jeg helst bare grave meg ned i sengen (noe jeg ikke får tid og mulighet til). Men, jeg kjenner jeg sliter med at jeg er redd.. Eller, ikke redd kanskje men bekymret. De dagene jeg føler meg bra så er jeg redd for å slite meg ut. Bekymret for at jeg skal presse meg for hardt og gå på en smell midt på dagen så jeg ikke har overskudd til verken Rakel, William eller noe annet. Jeg kjenner at denne bekymringen gjør at jeg bruker unødvendig mye energi på å analysere dagene og hvordan jeg kan komme igjennom den uten å bruke for mye energi. Det å skulle rusle meg en tur er f.eks blitt en kjempe vanskelig greie. Jeg vet jeg har godt av det, jeg vet det mest sannsynlig vil gå greit hvis jeg ikke går så mange minutter om gangen. Men hva hvis jeg går for langt ? Hva hvis smertene blir vondere denne gangen også? Jeg må prøve å jobbe med den mentale så jeg kanskje får en litt bedre hverdag. Jeg savner det å se muligheter og ikke bare hinder, jeg savner å være selvstendig og føle jeg har kontroll. Jeg savner å ikke være bekymret for at alt jeg gjør skal gjøre meg dårlig eller i verste fall føre til at jeg får attakk. Kanskje medisinen kan hjelpe meg med å få orden på hodet mitt. At når jeg får den så slutter jeg være så redd for å bli sykere? Jeg håper det i alle fall. 

Nå må jeg visst avslutte her, hører det er en liten prinsesse som holder på å våkne. Så da er det vel straks på tide med litt melk tenker jeg. 

Håper du har en super dag i solen og nyter det fine været. Hvis det ikke blir for varmt så håper jeg at jeg får det i alle fall. 

Rebecca Kristin 

Dagene går fort

Hei på deg. 

Her går dagene ganske fort for tiden! Livet med nesten ingen døgnrytme gjør at dagene går litt i hverandre, men har fortsatt litt kontroll. Prinsessa vokser og vokser for hver dag, og jeg elsker å bli bedre kjent med henne. William begynner også å bli litt tryggere på å ha henne her, så vi håper han snart er klar for å holde henne. 

Jeg merker veldig stor forskjell på å få barn nummer to, mot å få barn nummer en. Med William var vi livredd for å gjøre noe galt, og turde så vidt ta i han når han var helt "ny". Nå er vi mer selvsikker, og mer sikker på at vi skal følge magefølelsen. Også har vi så klart lært mye når William var baby som er litt glemt men kommer frem igjen nå. Men, det er også veldig slitsomt å gå fra ett til to barn. Nå er det for eksempel ikke bare til å sove når babyen sover hvis William er hjemme. Også er det litt ekstra stress når hun gråter på natten og jeg håper han ikke blir vekket. Dessuten så er han straks 3år, og 3åringer krever en del energi uansett om de er enebarn eller ikke. Jeg må igjen si at jeg har verdens beste mann som virkelig er en fantastisk pappa. Han er kjempe flink å ta med seg William på ting og tang så jeg får litt ro innimellom slagene. Han er også i jobb, følger opp i barnehage, hjelper meg med prinsessa om natten når det trengs (selv om vi er enig om at det er viktigst at han får sove) og følger opp legebesøk, helsestasjon osv. Jeg kunne ikke vært mer heldig! 

Selv om jeg liker å late som om alt er supert hele tiden, så er det ikke det. Alt i heimen er fint og går som det skal, men selv om jeg prøver så kan jeg ikke fortrenge at jeg er syk. Jeg kjenner det på kroppen, og merker at en del av symptomene kommer snikende nå som svangerskapet er over. 

Nervesmertene er på vei tilbake, ukontrollerte bevegelser, skjelving, svimmelhet er noen av plagene som er kommer tilbake. Så det er fryktelig frustrerende. Heldigvis så skal jeg på MR neste uke, og skal starte opp igjen med medisiner i begynnelsen av juni! Det gleder jeg meg veldig til, og håper virkelig medisinene gjør jobben sin. 

Vel, nå må jeg få ferdig middagen til Willy og William kommer hjem. 

Håper du får en fin uke

Rebecca Kristin

Endelig

Hei på deg

Nå har det vært litt pause siden sist jeg skrev noe, men det har skjedd saker og ting så har vært litt opptatt den siste tiden. 

ENDELIG er prinsessen kommet <3 Hun ble født 15. april, og har allerede blitt nesten to uker gammel. Fødselen gikk overraskende bra og raskt. Og, vi fikk dra hjem allerede på ettermiddagen søndagen. Så jeg er veldig glad for å kunne si at opplevelsen på KK var mye bedre denne gangen enn sist. Jordmor var ikke samme som sist, men hun her var helt topp hun her også. Og de som var på jobb på barsel var mye hyggeligere enn de jeg traff på sist. Dessuten fikk vi denne gang jordmor hjem (som har helt supert) ! Denne gangen hadde jeg ikke mamma med på fødselen, William var på hytten med hun og bestefaren. Jeg hadde med meg Willy og en av mine nærmeste venninner, så det var en litt annen stemning på føden denne gang følte jeg. Det har så klart å gjøre med at det ikke var første gangen også, så jeg hadde en anelse om hva jeg hadde i vente. Det var i alle fall veldig kjekt å ha henne med, og hun var god støtte både for meg og for Willy. 

Prinsessen vår heter Rakel, var 3820g og 49cm lang. Hun er rett og slett helt fantastisk og helt perfekt. William syntes det er spennende å bli storebror, og var stolt som bare det når han kunne fortelle i barnehagen at Rakel er født. Han er litt usikker på henne enda, men er god med henne og følger nysgjerrig med når hun gråter, får mat eller det er stelletid. Så jeg gleder meg masse til å se hvordan han blir som storebror når han blir mer vant til å ha henne her. 

Ellers så er formen min mye bedre denne gang enn da William ble født, så jeg kan heldigvis ta mer del i hverdagen rett etter fødselen også. Det tror jeg er grådig godt for Willy, William og Rakel også.
Så her går dagene med til mating, soving og bleieskift for det meste.

Håper du har en fin helg når den tid kommer.

Rebecca Kristin

Barsel, liggetid og min erfaring

Hei på deg

Nå tenkte jeg å skrive om noe som er oppe i media, noe jeg ikke pleier å gjøre. 

Det er veldig mye snakk om liggetid på barsel og hvordan fødende skal bli sikret best mulig fødsel og oppfølging på de ulike fødeavdelingene i hele landet. Dessverre blir det færre og færre av disse, og en del fødende må reise veldig langt for å komme frem. Det er veldig mange ulike meninger og perspektiver på dette, så jeg har ikke tenkt å gå så mye inn på dette. Det eneste jeg må få si er at jeg ble ganske sjokkert over at det ikke er noen selvfølge at man skal ha en til en oppfølging med jordmord under fødselen! Da William ble født så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort hvis ikke jeg hadde hatt en så knall flink jordmord tilstede som roet meg ned og hadde gode tips og triks for hvordan jeg skulle klare å presse best mulig. Hun var også veldig flink å rose meg både under og etter fødselen og mente jeg hadde gjort en kjempe flott jobb, men det regner jeg med hun sier til alle fødende. Hun var ikke tilstede hele tiden, så vidt jeg husker. Men hun har der når jeg følte jeg trengte det. 

Det jeg har tenkt å si noe mer om her det er diskusjonen om liggetid på barsel. Når de skal bygge nye KK her i Bergen så har de tenkt å bygge den med utgangspunkt i at man skal sendes hjem ca 6 timer etter fødsel. Her er det store uenigheter blant folk om dette er riktig. Jeg kjenner jeg blir litt provosert over diskusjonen. Den delen av diskusjonen jeg har fått med meg så er det stort sett snakk om timeantall. Men det spiller ingen rolle for meg hvor lenge jeg blir liggende på barsel hvis jeg ikke får god oppfølging og veiledning etter fødselen! William ble født tidlig på morgenen, jeg hadde en natt på barsel og dro hjem på ettermiddagen dagen etter. Det eneste jeg føler at jeg fikk hjelp til på barsel var å få i gang amming og at de skiftet bleie på han. Jeg kunne ikke gå etter fødselen, foten min ble lam etter epidural og heldigvis har jeg en fantastisk mann som kunne hjelpe meg på toalettet, ta William når han gråt osv. Ingen av oss har barn fra før og ingen av oss har noe særlig erfaring med barn, spesielt ikke før skolealder. Så vi følte oss ganske loost. 

På kvelden ble min kjære sendt hjem da jeg fikk inn en annen kvinne på rommet jeg lå på. Hele natten lå jeg våken, William gråt gråt og gråt. Jeg klarte ikke ta han ut av "sengen" sin uten ekstreme smerter og jeg klarte ikke roe han uansett hva jeg gjorde. Jeg hadde nå ikke sovet på over 24timer. Jeg ringte og ringte på sykepleiere og spurte om de kunne hjelpe meg, om de kunne roe han litt så jeg fikk sove. Men nei, det kunne de ikke. Jeg fikk ha han i sengen min å prøve å sove. Jeg var livredd for å rulle over den lille babyen så det skjedde ikke. Dessuten snorket hun jeg delte rom med så fryktelig at det ikke var håp om å få hvilt i det hele tatt. Men, jeg hadde veldig vondt i både fot og sting så jeg kunne ikke gå noe sted heller. Tidlig neste dag kom min kjære, han trillet William rundt i gangene så jeg kunne få sove litt. Vi snakket med sykepleier om at vi ville dra hjem, det var litt frem og tilbake før vi ble enig om at når amming var på plass så skulle vi få dra hjem og få jordmor hjem. 

Dagen gikk og vi skulle få dra hjem. Ingen hadde vist oss eller fortalt oss hvordan vi skulle stelle navlen til babyen, ingen hadde vist oss hvordan vi skulle bade babyen, jeg hadde ikke fått dusjet eller vasket meg etter fødselen, stingene mine ble kun sjekket fordi jeg ba noen om å gjøre det fordi jeg var bekymret for å få betennelse eller at noe var galt siden det var så vondt. Ingen fortalte oss noen ting om stell, påkledning eller noe som helst annet enn at det så ut som om ammingen var bra. 

Vi er så heldig at jeg har verdens snilleste og beste mamma. Så hun kom hjem til oss når vi hadde kommet hjem og viste hvordan vi skulle bade, holde, kle på, vaske og alt annet man ikke har peiling på som førstegangs fødende. Vi fikk forresten ikke jordmorhjem likevel var det siste vi fikk vite før vi dro hjem, vi hadde vært for lenge på klinikken til å ha rett på dette. 

Så at folk er hysterisk for at mor og barn skal sendes hjem etter 6timer, er for meg veldig rart. Jeg ville mye heller reist hjem etter 6 timer forrige gang hvis jeg hadde fått god veiledning, oppfølging og informasjon etter fødselen så lenge kroppen er med på laget så klart. Det er ikke antall timer det kommer an på, men kvaliteten de timene man er der. Også burde det så klart være litt opp til den fødende selv. Det må nesten være et alternativ for de som ikke er klar for å dra hjem etter så kort tid av ulike grunner. Å sende hjem en haug med foreldre enda mer usikker enn det de er i dag etter lengre tid på barsel tror jeg ingen er tjent med. Og hvis det skal bli en realitet at man drar hjem etter så kort tid så er absolutt jordmord hjem ett tilbud som burde være skikkelig på plass først så ALLE får tilbud om dette. 

Planen denne gangen for min del er å reise hjem så fort kroppen sier at det er greit, så jeg håper det ikke blir noe lammelser eller noe tull denne gangen. Tanken på fødselen er så klart litt skremmende, men jeg er mye mye mer bekymret og stresset for det å måtte bli værende på KK etter den opplevelsen jeg hadde forrige gang. 

Rebecca Kristin

Enda en helg forbi

Hei på deg 

Jeg ser det blir litt lite oppdateringer og kanskje lite sammenheng mellom innleggene men sånn får det heller bare bli. Det skjer ikke så mye spennende i hverdagen min som jeg tror dere har noen interesse av for tiden så... Det er ikke lett å finne noe å skrive om alltid. 

Nå har det nettopp vært helg igjen, som dere vet så kan helger være ganske slitsom. Spesielt når småen her hadde ganske høy feber på søndag, så vi valgte å holde han hjemme fra barnehagen i går. Egentlig så tror jeg ikke han hadde noe behov for å være hjemme i går! Han hadde så mye overskudd og energi at jeg ble helt utslitt. Heldigvis så kom Willy hjem tidligere enn han pleier for å avlaste meg. William er verdens flotteste og beste gutt, men når mor ikke har overskudd til å holde tritt med han blir det en lang dag både for meg og for han. Heldigvis så er han i fin form igjen i dag og tilbake i barnehagen så får han ut litt energi og mor kan samle litt krefter for å klare holde tritt med han i ettermiddag. 

Han er utrolig skjønn, og han er veldig klar over at han skal bli storebror. I går prøvde han å banke forsiktig på magen min, jeg spurte hva han gjorde så pratet vi litt om at han vil babyen skal komme ut så de kan leke sammen. Også skulle han studere magen og stryke på den. Sånne ting smelter i alle fall mitt mammahjerte. Tid er ikke et begrep som er enkelt å forstå for barn, så det er litt vanskelig å forklare sånn omtrent når babyen kommer. Jeg prøvde å fortelle at babyen kommer etter påsken, men før bursdagen til William. Men han har bestemt at babyen kommer om 10 måneder. Så jeg tror vi bare får holde oss til at det er litt lenge til babyen kommer enda. 

Jeg vet ikke om det er fordi vi endelig nærmer oss termin eller fordi kroppen var så sliten i går. Men jeg hadde så sykt med kynnere og menslignende smerter i går at det var helt krise. Det ble bedre når jeg kom på at det kan hjelpe på å puste skikkelig å prøve slappe av i kroppen. Så får vi se om det er noe som kommer igjen eller om det bare var en engangs greie denne gangen. Jeg syntes det er veldig rart at alt har vært så annerledes i dette svangerskapet. Kynnere f.eks, det er en ny ting for meg. Med William så merket jeg ikke noe særlig til de før en uke før fødselen, men denne gangen har de allerede holdt på lenge og noen av de er ganske vond! 

Også msen har oppført seg annerledes denne gangen enn sist, og det er vel det som har vært det verste. Synet tuller seg innimellom, nervesmertene er til tider helt krise, styrken i hendene og føttene er ikke alltid så stabil som den burde vært, armer, hender og føtter som sovner vekk når de føler for det er noen av tingene som har vært mest irriterende. Heldigvis har jeg fått oppstart på medisiner igjen i sommer (så lenge Haukeland klarer holde det de lover), så får vi håpe at det meste av plager og problemer forsvinner etter fødselen så jeg denne gangen kan nyte de første månedene uten at det blir noe attakk eller annet tull.  

Håper du får en strålende vinterdag. 

Rebecca Kristin 

Så var det januar

Hei på deg

Vel jeg har ikke vært noe flink å skrive siden sist, men jeg har strengt tatt ikke hatt overskudd til det heller. Dessverre. Men, om dette svangerskapet skal bli noe likt som det forrige så burde formen bli bedre nå i tredje trimester. Prinsessa er i allefall ganske aktiv selv om mor ikke er det, og alle kontroller jeg har vært på viser ingenting som er galt. Jeg er super fornøyd med at jeg denne ganger får mye tettere oppfølging hos fastlege enn jeg gjorde da jeg gikk gravid sist.

Det viktigste for meg i hverdagen er at William har det bra (så klart prinsessen i magen også, men der er det begrenset hva jeg kan gjøre annet enn det jeg gjør), så jeg prøver hele tiden å få til en kombinasjon av søvn, hvile og aktivitet. Heldigvis er han i barnehagen på dagtid, men noen dager i helgen kan bli lang når han er hjemme hele dagen.  Heldigvis har jeg en super mann og William en super pappa som aktiviserer han og tar han med ut når jeg er for sliten. I hverdagene så føler jeg at med å akseptere at ting er som de er og at jeg er nødt å hvile selv om det går ut over andre ting jeg heller ville eller burde gjort så får jeg mer overskudd på ettermiddagen til å leke med William. Han er sikkert ikke noe mindre krevende enn andre barn på hans alder, men jeg blir veldig glad når han har lyst å leke noe rolig. Vi er grådig god på å bygge togbane eller duplo. Eller så liker han å leke med biler f.eks. Og det er heldigvis aktiviteter som jeg også kan være med på, selv om magen gjør det litt vanskelig til tider. Mange av disse andre aktivitetene som løping haien kommer og sånne ting er det far som tar seg av.

Jeg vil også fortelle om noe jeg syntes var rart som skjedde i dag. Jeg har hele veien prøvd å være åpen og ærlig om sykdommen min og jeg har heller ikke noe problem med å snakke om sykdommen. (I den forstand at det pleier å gå fint følelsesmessig, det hender jeg ikke klarer forklare sykdommen på en god måte.) Men, vi flyttet nå i høst, og bor nå i en firemannsbolig hvor det bor noen kjempe trivelige damer. Jeg har snakket litt om sykdommen tidligere, men var ikke sikker på om alle tre visste noe om det før i dag. Uansett, vi hadde husmøte i dag og jeg tenkte det var greit å bare ta det opp der spesielt siden det bor barn (og voksne barn) med disse damene også. Nå er det sjeldent jeg klarer bevege meg ut av huset, og jeg sover mye på dagtid. Barna er jo rundt huset etter skoletid osv så tenker at de kanskje lurer på hvorfor jeg er hjemme og sover på dagen.
Uansett, jeg kjente det var skikkelig vanskelig å skulle snakke om sykdommen i dag. Jeg fikk tårer i øynene og ble kjempe stresset når jeg skulle prate. Noe som for meg føltes kjempe unaturlig.
Jeg tror det er en kombinasjon av at jeg har vært så dårlig den siste tiden, at jeg er gravid og at jeg er sliten. Men likevel.. Det føltes veldig rart. Jeg klarte jo heller ikke å forklare i korte trekk hvordan sykdommen påvirker meg nå, eller hvordan det er i svangerskapet men, jeg får kanskje sjansen til det en annen dag. Også håper jeg så klart at de spør hvis det er noe de lurer på! Håper ikke de tenker at de må behandle meg med silkehansker pga dette.

Siden sist innlegg så har det skjedd en del. Første nyttårsdag våknet jeg uten å ha følelser i eller å kunne bevege hendene. Det var fryktelig ekkelt, men heldigvis kom bevegeligheten tilbake ikke så lenge etterpå. Følelsesløsheten var der en god stund, og fremdeles så skjer det at jeg mister følelsen i hendene. Når jeg tenker på det så har jeg hatt nedsatt følelse i området med neglen på høyre ringe finger i flere måneder, håper fremdeles på at det skal gå over. Jeg har blitt akutt nummen i venstre legg, får følelseløshet og nummenhet i ansiktet og har begynt å se svarte prikker (noen ganger) de siste ukene. Fornuften sier at jeg kanskje burde kontakte attakk telefonen, men når jeg vet jeg ikke får MR eller behandling så kjenner jeg at terskelen for å ringe er grådig høy. Sist jeg var hos fastlegen snakket vi litt om dette, og hun kunne skjønne at jeg ikke ville ringe og var enig i den vurderingen, men var også veldig klar på at jeg ikke må vente for lenge før jeg ringer hvis ting ikke føles riktig. Og at det skader jo faktisk ikke å ringe, det er ikke sikkert de ber meg komme opp. Og jeg kan forsøke å forklare at det ikke er aktuelt å sitte der i 12 timer til for å bare bli sendt hjem. Så, jeg får de hva jeg velger å gjøre. Jeg er veldig bestemt på at hvis det kommer symptomer som gjør at jeg ikke kan ta vare på meg selv, William eller som gjør meg urolig for babyen så ringer jeg så klart og ber de ta meg inn til undersøkelse. Men når balansen er ok og synet er blitt ganske normalt igjen så er det vel egentlig ikke noe vits. Dessuten er jeg forkjølet (som jeg har vært 98%av svangerskapet), og jeg orker ikke at noen flere skal fortelle meg at dette er ting som kommer til å komme når jeg er forkjølet osv.

Er du klar over hvor fryktelig vondt og trist det er å få høre det ? Nei altså, du mangler følelse i halve kroppen og klarer ikke sette ord sammen til setninger fordi du er forkjølet! Og sånn kan du risikere at det blir hver gang du er det. Eller at det er "normalt" å ha det sånn når man er forkjølet ?! Kjenner INGEN andre jeg som sliter med disse tingene fordi de er tett i nesen! Det å miste bestikket under middagen f.eks, fordi jeg er snørrete ? Og sånn risikerer jeg at det skal være hver gang immunforsvaret mitt oppdager noe basselusker, det er rett og slett noe DRITT å få beskjed om. For det er ingenting å gjøre med det, sånn er det bare..
Det blir veldig spennende når vi har ikke bare en mini men to stykker som etterhvert skal gå i barnehagen og dra med seg hjem alle mulige sykdommer. Og ja, jeg vet det er meg som har valgt å få barna og alt dette her, og jeg angrer ikke et sekund på det. Men, noen ganger så føles det jævlig urettferdig at det på en måte ikke er nok at jeg har MS med de daglige symptomene, plagene og attakkene som kommer innimellom. Jeg skal også bli så mye sykere av helt uskyldige ting som jeg ikke klarer å holde meg unna.

Jeg har troen på at formen blir bedre frem mot fødselen, og skal snart sette i gang og prøve strikke teppe til prinsessen. Jeg håper virkelig kroppen spiller på lag så det går i boks. Det nærmer seg termin for hver dag som går, og tankene og følelsene tar til tider overhånd. Heldigvis begynner en del ting å komme på plass som seng, stellekommode, klær osv. Og det vi mangler har jeg skrevet ned på en liste for å være sikker på at det ikke er noe som blir glemt. Så lenge hun ikke har tenkt å komme lenge før tiden så satser jeg på å finne noe salg så vi får på plass de siste tingene.

Ser at dette ble et langt og litt uoversiktlig innlegg, men håper noe av det i allefall gir mening.
Nå må jeg se om jeg klarer å få meg noen timer søvn i natt, eller om det blir enda en natt med minimalt med søvn og masse plager.

Rebecca Kristin

MS mamma

Hei på deg

Jeg ble for en tid tilbake kontaktet av noen som skulle starte en informasjonside om det å være mamma med ms om jeg ville stille til intervju.
Etter litt tenking så sa jeg ja til dette.

Her er lenken til min historie

Jeg oker ikke å gjengi intervjuet her, så ta en titt på siden hvis du er interessert i å lese det.
Det er også en del annen informasjon på nettsiden, og de har også en egen facebook side som kan være verdt å sjekke ut.

Rebecca Kristin 

Hei på deg..

Ja, har visst ikke oppdatert bloggen i år.. Det er dårlig jobba fra min side! Men, tiden går veldig fort og jeg har ikke funnet ut hvordan jeg klarer å legge ut innlegg fra telefonen så da blir alt så teit.. Men ja. Sånn er det akkurat nå, så håper jeg at jeg finner ut hvordan jeg blogger fra telefonen så blir alt lettere.

Siden sist har det skjedd kjempe masse! William vokser og vokser, han er en kjempe blid og snill gutt. Det er kjempe rart og spennende å få følge utviklingen hans dag for dag og se alt han lærer seg og hvor mye han koser seg når han gjør det. Selvfølgelig er ikke alt perfekt hele tiden, og jeg merker at jeg blir mye mer sliten når han er sint og lei enn når han er en happy baby. Jeg kjenner at det hender jeg blir veldig sliten.. På disse dagene er jeg kjempe glad for at vi er to, og at min bedre halvdel ofte har litt ekstra energi og gi når jeg trenger en time eller to for å lade batteriene.

Nå har vi valgt å ta ut resten av pappa permisjonen som gradert permisjon, så nå skal jeg jobbe to dager i uken til slutten av juni. Det er litt deilig å komme tilbake på jobb, men jeg kjenner at kroppen blir veldig sliten. Jeg håper at dette blir bedre når jeg kommer litt inn i rutinene igjen. For, det er veldig slitsomt å være hjemme hele dagen hver dag med småen selv om det er kjempe gøy på samme tid. Så selv om det også er slitsomt på jobb så blir jeg sliten på litt forskjellige måter, og jeg kjenner at jeg har kjempe godt av å komme meg på jobb å treffe andre mennesker selv om det bare er to dager i uken.

Ellers så ha vi solgt leiligheten og skal snart flytte! Så jeg har drevet å pakket masse ting allerede, og syntes det er kjempe spennende at vi skal flytte inn i en helt ny leilighet. Også har jeg endelig tatt lappen! Fikk førerkortet mitt i posten i dag, det var kjempe stas! Selv om bildet ikke ser noe bra ut, men det er flere som har prøvd å trøste meg med at det er ingen som ser bra ut på bildet sitt på førerkortet.

I forhold til sykdommen så føler jeg at det er litt opp og ned. Jeg har vært på time på sykehuset, og der fant vi ut at alt er bra og medisinene virker som de skal så vidt vi vet. Tok blodprøver, men tenker at siden jeg ikke har hørt noe så var de som de skulle være. Så, jeg fortsetter på de frem til det evt blir noe aktivitet. Neste mnd så skal jeg på ny MR for å sjekke hvordan ting ligger an, så det blir veldig spennende. Jeg kjenner at jeg er litt bekymret.. Selv om jeg ikke liker å innrømme det og i allefall ikke har lyst å si det høyt.. Den siste uken så har jeg begynt å kjenne prikking i ansiktet, mangler følelse i deler av fjeset også merker jeg det på synet og balansen om kvelden når jeg er veldig sliten. Så jeg håper at det hjelper å ta det litt med ro og at jeg ikke holder på å bli syk igjen.. For det har jeg verken tid ork eller lyst til!

Lite bivirkninger

Hei på deg!

Nå begynner jeg virkelig å bli dårlig på å oppdatere bloggen, og det må jeg bare beklage! Men, dagene går så fort at jeg ikke føler tiden strekker til.

Med medisinene (Tecfidera) går det fint. Forventet at det skulle komme flere bivirkninger snikende med full dose, men det har det ikke gjort. Er bare denne rødheten i huden jeg merker, men det kan føles ganske ille! Blir varm og rød, så klør det noe helt sinnsykt! Akkurat som om jeg er kjempe solbrent og full i myggstikk. Hvem trenger vel å reise til syden når jeg kan oppleve det hjemme i min egen stue?! Haha. Det eneste som er dumt er at jeg går å kjenner på at det er flaut! Vet det sikkert er en merkelig ting, men å vite at jeg plutselig kan bli mørkerød i ansiktet, på rygg/bryst og delvis rød på armer og kan få masse klumper som ligner på myggstikk ut av intet. Vel, jeg kjenner at det gjør meg veldig usikker. Dette kommer som regel når jeg spiser, gjerne noe sterk mat eller mat med litt pepper, og når jeg blir varm. Så det må jeg jobbe litt med så jeg ikke tenker for mye på det når jeg skal ut blant folk.

Ellers så er det full rulle! William skal døpes i helgen, så det blir stor stas! Også er han nå blitt 3mnd (tiden flyr!!), så han fikk vaksiner i går.. Huff! For oss har det hele tiden vært en selvfølge at han skal vaksineres, men det var ikke noe kjekt! Følte meg som verdens dårligste mor når jeg holdt han på fanget å lot helsesøster stikke han. Så i går ble det en tøff dag med feber, MASSE grining og en gutt som var fint lite fornøyd. Håper han føler seg bedre i dag når han finner ut det er på tide å stå opp. Også satser jeg på at det snart er glemt og han er tilbake til sitt fornøyde selv.

Pappaen til William skal ta ut litt pappapermisjon når fremover, så jeg skal på jobb igjen på mandag! Kjenner jeg grugleder meg skikkelig. Det er kommet så mange nye ansatte siden sist jeg jobbet, også blir det veldig rart å være så mye borte fra William. Dessuten har jeg ikke jobbet en full uke på sikkert nesten ett år, så det blir spennende å se hva kroppen syntes om det.

Håper du får en flott dag.

En uke med Tecfidera

Hei på deg

Det er litt stille på blogg-fronten for tiden, men jeg føler ikke jeg har så veldig mye nytt å fortelle om ei heller så mye tid til å blogge. Det med tid er klart en prioriterings-sak, men jeg orker ikke bruke den tiden jeg har for meg selv til å skrive et innlegg om egentlig ingenting. Og, bare så det er sagt. Det er ikke alle babyer som bare spiser, bæsjer og sover hele dagen! Småen her sover hele natta, så han sover veldig lite om dagen. Så da blir det ikke mye alene-tid før pappaen kommer hjem. Men, det går seg til etterhvert. Jeg nyter i alle fall hvert sekund, selv om det er litt utfordrende noen ganger å holde hodet kaldt.

Men, nok om det. Nå har jeg gått på medisinene i omtrent en uke, og foreløpig går det mye bedre enn forventet. Jeg har ikke merket noe særlig til kvalme, har ikke hatt halsbrann eller kastet opp sånn som sist. Så jeg tror nok det bare var småen som ikke likte medisinene når jeg var gravid. Det eneste jeg har merket er dette med rødhet (flushing) i huden. Det kommer sånn innimellom, og jeg har merket at det kommer oftest når jeg er varm. F.eks har jeg merket det veldig godt når jeg har vært litt svett etter en kort treningsøkt, også kommer det når jeg spiser litt sterk mat. Så det er ganske kjedelig. Da blir jeg knall rød spesielt i ansiktet, på deler av ryggen, brystet og armene også begynner det å klø. Det kjennes ut som jeg er kjempe solbrent og har fått sol-eksem. Heldigvis roer det seg etterhvert, og etter en halv time/ time så pleier det å være over. Så er spent på å se om dette er noe som fortsetter neste uke på samme dosen. I så fall så er jeg spent på hva som skjer når jeg øker til full dose. Legen sa det fantes noen tabletter jeg kunne ta omtrent en halv time før jeg tar Tecfidera som skal hjelpe mot dette. Men, jeg vil ikke prøve det enda sånn i tilfelle dette kan gå over av seg selv. Det er i alle fall en helt vanlig bivirkning så jeg trenger ikke bekymre meg.

Håper du får en flott helt, og at solen snart titter frem!

Ferdig med medisinene

Hei på deg!

Ser at nå er det blitt en stund siden sist jeg skrev noe her! Det var jo ikke planen, men det går litt i ett om dagene. Så vi får ta det viktigste først. Jeg er nå ferdig med behandlingen for attakket, jeg føler meg frisk og bivirkningene er så og si borte. Så det er utrolig deilig! Jeg var ganske redd for at jeg hadde fått en del varige skader, men det virker ikke sånn. Det er veldig rart, men jeg føler meg mye mer opplagt nå enn jeg har gjort på en hel evighet! Så, tror graviditeten tok mer på enn jeg trodde.
Så, nå er det ikke så ille å være meg egentlig.

Hverdagene bruker jeg sammen med god gutten min, vi har en ganske fin rytme for tiden der han sover lenge om morgningen også er det mye prating og kos på dagen. Han er så snill og rolig foreløpig så det er bare kjempe kjekt! Hvis ting går etter planen så skal min mann ta ut litt permisjon i september, så da satser jeg på at jeg skal jobbe litt. Det blir rart, men litt godt også tror jeg. Savner jo litt å gå på jobb, men ville ikke byttet altså! Tok forresten bussen til sentrum her om dagen. Det var ikke bare bare. Jeg har ikke tatt buss alene med barnevogn før, og jeg ble kjempe stresset!! Men, så kom jeg inn på bussen, den var nesten tom og jeg var eneste med vogn. YES!!! Tenkte jeg. Så kommer det en dame med tvillingvogn og en dame med den store kofferten inn på bussen. Kjente pulsen gikk fra 80 til 200 på under minuttet. Heldigvis var dette hyggelige damer som latet som de skjønte den dårlige humoren min, også var de snill og hjalp meg av bussen. Hun ene fortalte meg at jeg ALDRI må kjøre vognen av bussen, jeg må alltid rygge, da har jeg mer kontroll. Så det var kjekt å få tips om sånt.

Eller så gruer jeg meg som bare fy til legetimen neste uke. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg gruer meg sånn, men tror det er fordi jeg ikke har så veldig lyst å måtte gå igjennom tilvenning på nye medisiner igjen. Syntes det er veldig ekkelt å ikke vite hvilke av bivirkningene jeg evt. vil få og om medisinene i det hele tatt vil virke. Også lurer jeg på om jeg må ha ny MR og sånt, noe jeg ikke akkurat syntes er veldig kjekt. Men, jeg skjønner jo at de vil ha en oversikt over hva som skjer i kroppen min. Det blir i alle fall spennende å høre hvilke alternativer jeg har, også får vi krysse fingrene og håpe på det beste!

Sola er forresten kommet frem i dag!! Noen andre som er sjokkert?! Endelig tåler huden min litt sol igjen, så satser på en fin trille-tur med mini seinere.
Håper du får en fin fin helg, og at været holder seg bra!

Rebecca

Å være syk med en liten baby

Hei på deg

Nå er det bare to dager igjen med medisiner, og det er bare en halv pille hver dag! Så er jeg ferdig. Endelig. Også føler jeg meg ganske frisk, så håper at attakket er over og at jeg ikke får flere. Så det er bare happy days her for tiden! Men, det har ikke bare vært happy days siden William ble født. Så jeg tenkte å prøve å dele litt med deg om hvordan jeg har hatt det de siste ukene. Så langt har jeg vel egentlig stort sett delt de fysiske plagene som kommer med sykdommen.

Som du vet hvis du har lest bloggen innimellom så er William vårt lille vidunder, og det tok en stund før vi endelig ble gravid. Til tross for at gyn. mente at jeg ikke kom til å bli gravid uten hormonkur eller evt annen hjelp så klaffet det til slutt. Så når han endelig kom til verden så var det det beste som noen sinne har skjedd. Alle de følelsene som kom da var bare helt utrolig. Og, vi gledet oss til noen rolige uker før pappaen måtte tilbake på jobb. Og, vi fikk heldigvis noen uker med William før jeg ble syk.
Rett før han ble 4uker begynte jeg å merke at ting ikke var som de skulle, og jeg ble dårligere og dårligere. Med svimling og dårlig balanse så følte jeg meg ikke veldig trygg som mamma, og min mann tok mer og mer over stelling og mating. Jeg er kjempe glad for at jeg har en mann som har hatt mulighet til å være hjemme med meg når jeg har vært syk, og at han er så flink og har ett så sterkt ønske om å ta godt vare på både meg og William. Jeg er rett og slett kjempe heldig!

Men, det å ikke kunne ta vare på min nyfødte sønn alene har vært ganske tøft. Jeg var så innstilt på å amme og hadde noen planer om hvordan barselperioden kom til å bli. Men ingenting ble jo sånn som jeg hadde tenkt. Heldigvis så har jeg mange mennesker rundt meg som har vært med på å få meg til å forstå at jeg ikke har "feilet" siden jeg måtte gi opp å amme. Det som har vært mest sårt for meg er det å ikke kunne bære William, trøste og holde han uten hjelp. Å ikke kunne skifte en bleie eller ta del i badingen. Det har rett og slett vært jævlig tungt! Jeg følte at han ikke trengte meg, at jeg ikke kunne gjøre noe for han og at jeg rett og slett ikke var godt nok til å være mammaen hans. Dette er veldig vonde følelser å ha, og det krever så utrolig mye av energien man har. Heldigvis så er jeg så trygg på min mann at vi kunne prate om det. Og han har igjen, vært helt fantastisk og trygget meg på at jeg er en god mamma og at William trenger meg. Hva roet vel William bedre enn å legge han på brystet mitt til å hvile hvis han var små-hysterisk? Så, sammen kom vi oss over "kneika", og nå som jeg føler meg frisk igjen så er alt mye bedre. Men for alt i verden, det at jeg var veldig oppmerksom på og åpen om hvordan jeg hadde det tror jeg er veldig viktig. Hadde jeg ikke hatt min mann som stilte opp så måtte jeg snakket med venner, annen familie, helsesøster eller noe andre. For sånne følelser kan det ikke være bra å gå rundt med alene verken for mor eller barn.

Så det jeg prøver å si.. Er vel egentlig at det er ingen skam i å føle seg mislykket, eller å føle at du ikke får den kontakten med barnet som du trodde, når du trodde. Ta tiden til hjelp, og snakk med noen om det som er vanskelig. Det er lov å være trist, og jeg tror at i de fleste tilfeller så går følelsen over. Hvis ikke, bør man oppsøke hjelp så man får det bedre. For når du endelig føler kjemien er som den skal igjen så er det en så fantastisk følelse! For meg så var det vondeste med dette at jeg elsker William høyere enn noe annet, men følte at jeg ikke kunne gjøre noe for han. Og når jeg ikke kunne gjøre noe selv, altså stell, mat eller hva det skulle være så ble jeg redd for at han ikke ville få den kontakten med meg som har har med pappaen. Men, heldigvis så virker det som om det har gått helt fint. Nå er pappen begynt på jobb igjen så det er bare oss de timene. Og, det er sikkert stygt å si det.. Men det er kjempe deilig! Da følger vi vår egen rytme, legger våre egne planer og bruker tiden til å bli bedre kjent, synge sanger og prate. Foreløpig så er de bare kos!

Håper du har en fin uke så langt, og at sommer været holder en stund til!
Rebecca

Snart halvveis, Prednisolon

Hei på deg

Da er dagene gått og jeg er halvveis i nedtrappingen. Og, medisinene er rett og slett fæl å ta selv om det bare er piller. De er ikke så grei å få ned alltid, det er sånne små ekle piller som liksom henger seg litt fast i halsen. Usj, så hvis du har noen gode tips til hvordan jeg kan få de ned uten å trenge å smake de så setter jeg stor pris på det! Men, jeg gleder meg masse til hver dag dosen går ned, også har jeg fått et sånt flott skjema hvor det står hvor mange jeg skal ta. Så har flott oversikt over når dette er ferdig.

Jeg føler meg forresten dårligere av pillene enn jeg gjorde av de andre medisinene. Jeg har blant annet fått masse vann i kroppen! Jeg føler meg nesten mer oppblåst nå enn jeg gjorde da jeg var gravid. Det er skikkelig ubehagelig, dunking i hender og føtter osv. Men, det er visst en av de vanligste bivirkningene og ikke stort å gjøre med fikk jeg beskjed om at sykepleieren. Det skal gå over når kuren er ferdig da! Så det er jo bra. Det værste har vært kjempe hjertebank, uro, sitring og dunking i kroppen. Men, det har heldigvis begynt å gi seg. Det er utrolig vanskelig å klare å slappe av når jeg har den følelsen i kroppen, og jeg kjenner det går så sykt utover humøret.

Så nedtrappingen er ikke så enkel og grei som jeg hadde tenkt, men nå er det ikke så mange dagene igjen heldigvis! Også gleder jeg meg til dette her er ute av systemet så jeg kan være litt ute i solen igjen. Er litt kjedelig å ikke kunne gå ut i solen uten at det er vondt og ubehagelig i huden.
I tillegg til prednisolonen så skulle jeg egentlig fortsette med Zantac to ganger om dagen mot noe de kaller sur mage. Når jeg fikk medisinene på Haukeland så fikk jeg disse i tablett form, men når jeg begynte på nedtrapping så fikk jeg de i busetabletter. Og, det smaker helt grusomt så de klarer jeg ikke å ta. Men, satser på det går fint. Legen nevnte at ikke alle klarte å ta de, så.. Ja, har ikke merket noe på magen i alle fall.

Nå er sykemeldingen min over, og formen er heldigvis blitt bedre. Synet nærmer seg normalt, balansen er litt bedre og jeg føler at jeg kan ta vare på meg selv og William når min mann ikke er hjemme. Fikk forresten brev i posten fra Haukeland i dag, legetime på nevrologisk poliklinikk i slutten av måneden. Så det blir spennende, regner med å finne ut hvilke medisiner jeg skal over på da.

Håper du får en flott helg!

Rebecca

Plutselig, William

Hei på deg!
Siden det har vært litt travelt her den siste tiden har jeg ikke fått tid til å legge ut dette enda!
Her annonsen vi hadde i BA da prinsen vår kom til verden. 

Lille William kom til verden klokken 06:21 den 27.05 2015. En perfekt prins på 3420g og 48cm. Vi er stolt over bajasen vår, og gleder oss til mange spennende eventyr i fremtiden. 

-----------------------------

Nå er han snart 6 uker, tiden flyr og vi lærer noe nytt om hverandre hver dag! Det er virkelig ikke tull at denne tiden går veldig fort og at den må tas vare på. 

Håper du har en flott uke!

Rebecca 

Siste kurdag unnagjort på lørdag!

Hei på deg!

Endelig fri!

Jippi! På lørdag femte og siste dag av kuren min gjennomført! Wuhu. Så nå er veneflonen kommet av, og jeg har ingen planer om å få på en ny med det første!
Jeg fikk heldigvis "fri" på torsdag etter jeg hadde fått kuren, da var den litt sliten så fikk på ny på fredag. Utrolig hvor hemmet jeg har følt meg med dette greiene i hånden. Spesielt den jeg fikk inn i fredag, i høyre hånden. Også bommet hun på første forsøk, usj! Da kjente jeg at jeg ble ganske kvalm for å si det sånn.

Men, nok om det! Utenom at det var grusomt mye venting mandag og tirsdag så har det egentlig gått ganske greit, selv om vi har hatt med oss småen på sykehuset nesten hver dag. Da har det vært rett opp på dag-posten og melde meg, også har selve kuren tatt en halv time. Det går jo litt tid til parkering, klargjøring av medisinene osv men vi har stort sett vært inn og ut på en time! Så det er det ikke noe å si på.

Litt blå etter blosprøver bare

Bivirkninger er jo noe man blir litt opptatt av når man får nye medisiner. Men, utrolig nok har jeg ikke merket så mye bivirkninger gjennom denne kuren. Hadde hodepine og svimmelhet morgenen etter jeg fikk første dose, også føler jeg at synet mitt har vært litt merkelig rett etter jeg har fått kuren. Eller så har jeg hovnet litt opp i hendene/ armene uten at jeg kan si om dette er medisinene sin feil, eller om det er fordi det er varmt og jeg blir ganske stresset av å ha veneflon i hånden. Utenom dette så var jeg en spasertur på onsdag, smurte meg med solfaktor 25 da jeg hadde fått beskjed om å være forsiktig i solen. Vel, jeg ser fortsatt litt solbrent ut, og til tider så føles det varmt og litt ubehagelig. Så, hold deg i skyggen om du tar kuren når det er mye sol! Jeg prøver virkelig å nyte at det er blitt sommer, men syntes det er litt vanskelig når "alle andre" kan nyte sola men ikke jeg. Uansett, de
t går over og jeg er sikker på jeg får se sola igjen før neste år.

Nå ser jeg frem til litt roligere dager det vi kan sove etter småen sin klokke, og ikke etter når vi bør være på sykehuset. I går begynte 12dagers nedtrapping på medisinene så håper jeg at jeg er symptom-fri og kan nyte det å føle meg frisk sammen med mine to kjære! Også håper jeg det går fort å finne nye bremsemedisiner som jeg kan bruke. Jeg kjenner at det ikke frister å få flere attakk, så her får vi bare kjøre på og håpe ting går unna. Selv om medisiner og kurer betyr at jeg ikke får vært den mammaen som jeg hadde "planlagt" med tanke på amming og aktivitet så får det heller være. Småen har det mye bedre med en frisk, rolig mamma og morsmelk erstatning enn en syk mamma som ikke kan være der for han når han trenger mat, kos eller trøst.

Så nå håper jeg på en positiv uke med rask bedring! Også kommer det oppdateringer om nedtrapping og annet snacks underveis.

Håper du har en flott uke.
Rebecca

Første attakk etter jeg fikk diagnosen

Hei på deg!

Da har det omsider blitt min tur og jeg har fått mitt første attakk etter jeg var syk i 2012, og fikk diagnosen i 2013.

Det har tatt litt tid for meg å skjønne at det var et attakk.. Eller, det gjorde egentlig ikke det, men jeg tenkte at hvis jeg latet som ingenting og ikke fortalte til noen hvor dårlig jeg var blitt så ville det gå over av seg selv. Det kunne jo være det var noe jeg innbilte meg?! Uansett, etter nesten en uke fortalte jeg det til min mann og han ville vi skulle ringe MS attakk telefonen. Men, jeg liker ikke styr, i alle fall ikke hvis det ikke viser seg å være så alvorlig så det gjorde vi ikke. Sendte heller en mail til MS-sykepleieren min. Og hun diskuterte med legen og de kom frem til at de ville ha meg inn til en attakk vurdering. Denne gangen har jeg fått ganske andre symptomer enn den gang jeg ble syk og fikk diagnosen. Men, det er litt uklart for meg om det den gang "bare" var et attakk eller om jeg også hadde virus på balansenerven. Uansett, denne gangen har det gått mye på balansen og svimmelhet. Jeg har f.eks ikke kunne sittet i sofaen, lukket øyene og lagt hode på skakke eller bakover uten at det svimler for meg. Bare det å lukke øynene er egentlig ganske fælt. I tillegg har jeg begynt å dra mot venstre når jeg går, og må konsentrere meg veldig for å ikke havne i grøften når vi triller tur med småen. Også er synet begynt å tulle seg, det er vanskelig å fokusere på ting, spesielt hvis jeg snur fort på hodet. Ellers så merket jeg ting jeg merker veldig ofte, nummen-het i høyre ansikthalvdel og at fingrene på høyre hånden innimellom lever sitt eget liv.

På fredag snakket jeg med sykepleieren, og hun lurte på i samråd med legen om jeg følte det var akutt eller om jeg kunne vente til mandag. Siden det er sommer og var rett før helgen så ble det veldig mye venting på gangene hvis jeg kom inn. Det passer veldig dårlig med en 4 uker gammel baby, så jeg kom frem til at jeg ville vente til mandag, og ta kontakt med legevakten hvis det ble verre. På lørdag ettermiddag så ble det så klart verre og det bar avgårde til legevakten i byn. Heldigvis tok de hensyn til at jeg hadde en liten med meg så jeg slapp fort til! Etter en del tester ringte legen til nevrologisk avdeling for å høre hva de sa. Det vise seg da at de kunne legge meg inn, men det ville ikke bli undersøkt noe mer eller satt i gang behandling før mandagen likevel. Så da kom vi frem til at siden situasjonen min er som den er så ville vi vente til mandag. Hadde ingen hensikt å ligger på sykehus i helgen bare på gøy.

Så mandag bar det avgårde til Haukeland etter en lang våken-natt med knøttet. Trøtt var vi alle 3, inn på akuttmottaket, fikk flott sykehusarmbånd, målt blodtrykk og snakket litt om babyen og vente litt. Så kom vi inn på et rom, det ble tatt blodprøver, og mer venting. Undersøkelse, og mer venting. Etter en stund ble jeg trillet ned på nevrologisk avdeling, og der var det stappfullt (!) så måtte ligge på gangen. Jeg, min mann og knøttet tok ganske mye plass i gangen må jeg si, det er ikke så god plass der! Men heldigvis ble vi fort enig med sykepleier om at jeg skulle hjem på perm seinere på dagen og være dagpasient. Så tok jeg urinprøve, så var det bare å vente på svar på alle prøvene. Tanken var at jeg skulle få en kur med attakk medisinen Solu-Medrol. Men for å få denne kuren så kan jeg ikke ha andre infeksjoner i kroppen da kuren kan gjøre disse verre. Etter mye venting, venting og mer venting så kommer de frem til at urinprøven slår ut på noe, så jeg kan ikke begynne kuren denne dagen. Kom igjen i morgen (tirsdag) og ta nye blodprøver og urinprøve så ser vi om du er frisk nok da.

Tirsdag så var det igjen avgårde til Haukeland, prøvde å være litt tidlig for å få tatt blodprøver, men det er ikke bare bare med en liten knøtt med seg så klokken var vel 10 før vi var der. Uansett, prøvene ble tatt og jeg tok ny urinprøve. De sa at urinprøven viste det sammen som mandag, men om blodprøvene var fine ville de starte kuren likevel. Det var ganske sannsynlig at urinprøven slo ut fordi det ikke var så lenge siden jeg hadde født. Rundt 12 hadde jeg fått beskjed om at blodprøvene skulle være klar. Men det var de ikke.. Vi ventet og ventet og ventet! Jeg er så takknemlig for at jeg har en så tålmodig sønn, og ikke minst snill og god mann! Klokken var vel rundt 3 før vi fikk svar om at prøvene var i orden og kuren kunne begynne. Kuren gis intravenøst gjennom veneflon jeg fikk satt på plass på mandag. Første dosen varte i en time, så blir det en halvtime de neste 4 dagene.

Utenom at jeg syntes veneflonen var litt vond, så var kuren slik som attakket ikke vondt, bare ubehagelig å ekkelt. Når kuren er i gang så går det liksom kaldt oppover armen, og jeg fikk den fæle metall smaken i munnen. Kjeks og saft smakte rett og slett grusomt dårlig!

I dag har vi igjen vært på sykehuset og jeg har fått rund nr 2 med kuren. Det gikk så mye greiere i dag! De visste at jeg kom på dag-posten, så alt var klart. Jeg trengte ikke å ta nye prøver, så det var rett i godstolen så sykepleieren fikk koblet meg til medisinene. Hun var mye roligere og mer tålmodig enn de som var på den andre avdelingen så hun bygget litt opp rundt slangen på hånden min så det skulle ligge bedre, også fikk jeg bandasje over veneflonen når jeg fikk medisin så jeg skulle slippe å se på den. Og tro det eller ei så hjelper det på å slippe og se den! I går fikk jeg forresten tips av en sykepleier om at gul fox og love hearts kunne hjelpe mot den ekle smaken i munnen. Så i dag hadde vi med fox, og det hjalp en del. Etter en halvtime var kuren over, og etter småen hadde fått mat dro vi fra sykehuset. Utrolig mye mer behagelig å vite at det er sånn det skal være de neste dagene, uten masse stress.

Vel, nå ble dette innlegget litt langt, så jeg tror jeg skriver et eget innlegg om kuren seinere for de som er interessert i å lese om den!
Håper du koser deg i det flotte sommerværet som endelig er kommet.

Rebecca