Barsel, liggetid og min erfaring

Hei på deg

Nå tenkte jeg å skrive om noe som er oppe i media, noe jeg ikke pleier å gjøre. 

Det er veldig mye snakk om liggetid på barsel og hvordan fødende skal bli sikret best mulig fødsel og oppfølging på de ulike fødeavdelingene i hele landet. Dessverre blir det færre og færre av disse, og en del fødende må reise veldig langt for å komme frem. Det er veldig mange ulike meninger og perspektiver på dette, så jeg har ikke tenkt å gå så mye inn på dette. Det eneste jeg må få si er at jeg ble ganske sjokkert over at det ikke er noen selvfølge at man skal ha en til en oppfølging med jordmord under fødselen! Da William ble født så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort hvis ikke jeg hadde hatt en så knall flink jordmord tilstede som roet meg ned og hadde gode tips og triks for hvordan jeg skulle klare å presse best mulig. Hun var også veldig flink å rose meg både under og etter fødselen og mente jeg hadde gjort en kjempe flott jobb, men det regner jeg med hun sier til alle fødende. Hun var ikke tilstede hele tiden, så vidt jeg husker. Men hun har der når jeg følte jeg trengte det. 

Det jeg har tenkt å si noe mer om her det er diskusjonen om liggetid på barsel. Når de skal bygge nye KK her i Bergen så har de tenkt å bygge den med utgangspunkt i at man skal sendes hjem ca 6 timer etter fødsel. Her er det store uenigheter blant folk om dette er riktig. Jeg kjenner jeg blir litt provosert over diskusjonen. Den delen av diskusjonen jeg har fått med meg så er det stort sett snakk om timeantall. Men det spiller ingen rolle for meg hvor lenge jeg blir liggende på barsel hvis jeg ikke får god oppfølging og veiledning etter fødselen! William ble født tidlig på morgenen, jeg hadde en natt på barsel og dro hjem på ettermiddagen dagen etter. Det eneste jeg føler at jeg fikk hjelp til på barsel var å få i gang amming og at de skiftet bleie på han. Jeg kunne ikke gå etter fødselen, foten min ble lam etter epidural og heldigvis har jeg en fantastisk mann som kunne hjelpe meg på toalettet, ta William når han gråt osv. Ingen av oss har barn fra før og ingen av oss har noe særlig erfaring med barn, spesielt ikke før skolealder. Så vi følte oss ganske loost. 

På kvelden ble min kjære sendt hjem da jeg fikk inn en annen kvinne på rommet jeg lå på. Hele natten lå jeg våken, William gråt gråt og gråt. Jeg klarte ikke ta han ut av "sengen" sin uten ekstreme smerter og jeg klarte ikke roe han uansett hva jeg gjorde. Jeg hadde nå ikke sovet på over 24timer. Jeg ringte og ringte på sykepleiere og spurte om de kunne hjelpe meg, om de kunne roe han litt så jeg fikk sove. Men nei, det kunne de ikke. Jeg fikk ha han i sengen min å prøve å sove. Jeg var livredd for å rulle over den lille babyen så det skjedde ikke. Dessuten snorket hun jeg delte rom med så fryktelig at det ikke var håp om å få hvilt i det hele tatt. Men, jeg hadde veldig vondt i både fot og sting så jeg kunne ikke gå noe sted heller. Tidlig neste dag kom min kjære, han trillet William rundt i gangene så jeg kunne få sove litt. Vi snakket med sykepleier om at vi ville dra hjem, det var litt frem og tilbake før vi ble enig om at når amming var på plass så skulle vi få dra hjem og få jordmor hjem. 

Dagen gikk og vi skulle få dra hjem. Ingen hadde vist oss eller fortalt oss hvordan vi skulle stelle navlen til babyen, ingen hadde vist oss hvordan vi skulle bade babyen, jeg hadde ikke fått dusjet eller vasket meg etter fødselen, stingene mine ble kun sjekket fordi jeg ba noen om å gjøre det fordi jeg var bekymret for å få betennelse eller at noe var galt siden det var så vondt. Ingen fortalte oss noen ting om stell, påkledning eller noe som helst annet enn at det så ut som om ammingen var bra. 

Vi er så heldig at jeg har verdens snilleste og beste mamma. Så hun kom hjem til oss når vi hadde kommet hjem og viste hvordan vi skulle bade, holde, kle på, vaske og alt annet man ikke har peiling på som førstegangs fødende. Vi fikk forresten ikke jordmorhjem likevel var det siste vi fikk vite før vi dro hjem, vi hadde vært for lenge på klinikken til å ha rett på dette. 

Så at folk er hysterisk for at mor og barn skal sendes hjem etter 6timer, er for meg veldig rart. Jeg ville mye heller reist hjem etter 6 timer forrige gang hvis jeg hadde fått god veiledning, oppfølging og informasjon etter fødselen så lenge kroppen er med på laget så klart. Det er ikke antall timer det kommer an på, men kvaliteten de timene man er der. Også burde det så klart være litt opp til den fødende selv. Det må nesten være et alternativ for de som ikke er klar for å dra hjem etter så kort tid av ulike grunner. Å sende hjem en haug med foreldre enda mer usikker enn det de er i dag etter lengre tid på barsel tror jeg ingen er tjent med. Og hvis det skal bli en realitet at man drar hjem etter så kort tid så er absolutt jordmord hjem ett tilbud som burde være skikkelig på plass først så ALLE får tilbud om dette. 

Planen denne gangen for min del er å reise hjem så fort kroppen sier at det er greit, så jeg håper det ikke blir noe lammelser eller noe tull denne gangen. Tanken på fødselen er så klart litt skremmende, men jeg er mye mye mer bekymret og stresset for det å måtte bli værende på KK etter den opplevelsen jeg hadde forrige gang. 

Rebecca Kristin

Enda en helg forbi

Hei på deg 

Jeg ser det blir litt lite oppdateringer og kanskje lite sammenheng mellom innleggene men sånn får det heller bare bli. Det skjer ikke så mye spennende i hverdagen min som jeg tror dere har noen interesse av for tiden så... Det er ikke lett å finne noe å skrive om alltid. 

Nå har det nettopp vært helg igjen, som dere vet så kan helger være ganske slitsom. Spesielt når småen her hadde ganske høy feber på søndag, så vi valgte å holde han hjemme fra barnehagen i går. Egentlig så tror jeg ikke han hadde noe behov for å være hjemme i går! Han hadde så mye overskudd og energi at jeg ble helt utslitt. Heldigvis så kom Willy hjem tidligere enn han pleier for å avlaste meg. William er verdens flotteste og beste gutt, men når mor ikke har overskudd til å holde tritt med han blir det en lang dag både for meg og for han. Heldigvis så er han i fin form igjen i dag og tilbake i barnehagen så får han ut litt energi og mor kan samle litt krefter for å klare holde tritt med han i ettermiddag. 

Han er utrolig skjønn, og han er veldig klar over at han skal bli storebror. I går prøvde han å banke forsiktig på magen min, jeg spurte hva han gjorde så pratet vi litt om at han vil babyen skal komme ut så de kan leke sammen. Også skulle han studere magen og stryke på den. Sånne ting smelter i alle fall mitt mammahjerte. Tid er ikke et begrep som er enkelt å forstå for barn, så det er litt vanskelig å forklare sånn omtrent når babyen kommer. Jeg prøvde å fortelle at babyen kommer etter påsken, men før bursdagen til William. Men han har bestemt at babyen kommer om 10 måneder. Så jeg tror vi bare får holde oss til at det er litt lenge til babyen kommer enda. 

Jeg vet ikke om det er fordi vi endelig nærmer oss termin eller fordi kroppen var så sliten i går. Men jeg hadde så sykt med kynnere og menslignende smerter i går at det var helt krise. Det ble bedre når jeg kom på at det kan hjelpe på å puste skikkelig å prøve slappe av i kroppen. Så får vi se om det er noe som kommer igjen eller om det bare var en engangs greie denne gangen. Jeg syntes det er veldig rart at alt har vært så annerledes i dette svangerskapet. Kynnere f.eks, det er en ny ting for meg. Med William så merket jeg ikke noe særlig til de før en uke før fødselen, men denne gangen har de allerede holdt på lenge og noen av de er ganske vond! 

Også msen har oppført seg annerledes denne gangen enn sist, og det er vel det som har vært det verste. Synet tuller seg innimellom, nervesmertene er til tider helt krise, styrken i hendene og føttene er ikke alltid så stabil som den burde vært, armer, hender og føtter som sovner vekk når de føler for det er noen av tingene som har vært mest irriterende. Heldigvis har jeg fått oppstart på medisiner igjen i sommer (så lenge Haukeland klarer holde det de lover), så får vi håpe at det meste av plager og problemer forsvinner etter fødselen så jeg denne gangen kan nyte de første månedene uten at det blir noe attakk eller annet tull.  

Håper du får en strålende vinterdag. 

Rebecca Kristin 

Isolasjon, ikke bra!

Hei på deg!

Jeg har snart vært sykemeldt i ett år, og føler jeg har vært ganske flink til å holde noe rutine på dagene. Selv om jeg er mye isolert ettersom jeg sjelden kommer meg ut når Willy er på jobb, så har jeg prøvd å holde det sosiale litt på plass. Men, den siste tiden har jeg ikke vært så flink til det. Og det merker jeg veldig godt på humøret. Jeg er ganske irritabel fra før, spesielt på veldig dårlige dager. Så det å ikke snakke noe særlig med venner, ikke komme meg ut av huset på annen lufting enn den ukentlige handlingen og føle meg ubrukelig til det meste hjelper fint lite på. 

Denne helgen har igjen vært ganske tøff, mest fordi jeg ikke sover så mye om natten fordi jeg våkner hver gang jeg prøver å snu meg eller bevege meg i sengen. Det at jeg må opp for å tisse mange ganger i løpet av en natt, og så vidt klarer rulle meg ut av sengen gjør det ikke noe bedre. Så dessverre så har det gått ut over min kjære den siste uken at ting er teit og vondt, men spesielt i helgen så tok det litt overhånd. Jeg føler rett og slett at jeg har vært slem med han, sagt en del ting jeg ikke burde sagt og hakket på han for ting som er helt unødvendig! Han gjør så godt han kan, og han gjør en super god "jobb". Og han fortjente virkelig ikke den dritten han har fått slengt etter seg den siste tiden. 

Så i dag så har jeg fått tenkt mye på hvordan ting er, og hva jeg kan gjøre for å endre på det. For sånn som det er nå er det ikke greit at det er. Så i dag har jeg bestemt meg for å gjøre noen av de tingene jeg har bedt han om å gjøre selv. Jeg kjenner på smertene i kroppen at jeg på ingen måte burde gjort det, og jeg tror det blir lenge til neste gang. Men, jeg hadde kjempe behov for å føle meg brukenes til noe ! Jeg var også med W og W ut en liten tur når de skulle ut å leke bare for å få luftet hjernen min. Og del om det bare ble en veldig kort spasertur før jeg måtte gå hjem igjen så var det deilig. Møtte også på en nabo som spurte om jeg ikke skulle bli med inn en tur, så fikk skravlet en liten stund med hun også. Veldig kjekt å se andre mennesker og å snakke med andre ikke minst selv om jeg føler meg helt sluttkjørt. 

Så selv om jeg føler jeg har vært veldig flink til tross for at jeg har vært sykemeldt såpass lenge så har jeg visst ikke vært flink nok. Jeg håper energien er litt mer på min side i morgen så jeg orker å snappe litt eller sende meldinger til folk for å få litt frisk inputt og forhåpentligvis litt godt humør også. 

Det er forresten ett lite lyspunkt med å være hjemme akkurat i denne perioden. Det er OL på tv, så jeg får sett en del ski på tv! Jeg syntes det er helt grei underholdning selv om jeg ikke klarer å huske hvem som tok medalje i alle grenene osv. Så jeg får glede meg over at det er noe annet enn teite serier å følge med på på tv. 

Vel, jeg håper humøret kommer tilbake snart og at de siste månedene til termin går fort! Jeg gleder meg så grådig til å møte prinsessen, samtidig som jeg håper og tror at en del av problemene blir borte eller bedre etter fødselen. 

Håper du får en fin uke, og at det fine været holder noen dager til

Rebecca Kristin 

Hei på deg

Du trenger ikke være lege eller noe for å skjønne at i går når jeg skrev innlegget så hadde jeg en dårlig dag og følte meg ikke så bra. Jeg blir irritert, frustrert og deppa når kroppen og evt hodet ikke vil spille på lag med meg og innlegget i går var et resultat av det. 

Nå har jeg fått en ok natt med søvn og hvilt meg siden i går. Så da tenkte jeg at det er litt greit å få frem at det er mye jeg kan og klarer selv om jeg ikke er i form. Og når jeg ikke har bekkenplager og kan ta medisiner så er det til tider enda mer jeg kan. 

Jeg er en god mamma. Jeg kan leke, lese, kose, tulle og le sammen med William. Jeg kan stelle han, være med ut på en kort tur, lage mat til han, bake sammen med han. Jeg kan leke tog sammen med han, kjøre biler sammen med han. Jeg kan prate med han og lære han nye ord og nye ting. Jeg kan ta de kjedelige kampene med han når han ikke vil ha på seg klær når vi skal ut, når han ikke vil pusse tennene eller når han bare skal se to minutter til på tv for tredje gang. Vi har det mye gøy sammen, selv om jeg ikke alltid er i form, for jeg prøver virkelig hardt at han ikke skal bli så påvirket av at jeg ikke er helt frisk. Noen ganger i leken må jeg fortelle at mamma er sliten og må hvile, men så kan vi leke mer etterpå. Jeg vet ikke om han skjønner helt hva det betyr, men det pleier å gå bra. Noen ganger så må jeg si nei når han vil ut å leke eller på butikken og heller få han med på å leke noe rolig, for eksempel lese bok, se en film, tegne eller klippe og lime. Også vet jeg det at hvis jeg i dag velger å gå tur med William eller at vi leker noe som tapper meg for krefter så må jeg hvile seinere og risikerer at jeg må ha en veldig rolig dag i morgen. 

Heldigvis så er jeg ikke alene, jeg har en flott mann som er her og for det meste tar seg av de hverdagslige tingene som tapper meg mest for krefter. Jeg har også en kjempe flott familie og gode venner rundt meg som stiller opp hvis det er noe vi trenger. Om det er barnepass, hjelp til å komme meg hit og dit eller en handletur på butikken så stiller de opp. Og det er jeg så utrolig takknemlig for, og det håper jeg virkelig at de vet. 

Men, jeg kan flere ting! Jeg kan vaske klær, jeg kan rydde, jeg kan lage mat, jeg kan hente posten, jeg kan organisere hverdagen vår hvis vi skal noe, jeg kan bake og jeg kan stelle meg selv. Jeg kan slappe av, jeg kan se en film, jeg kan være en god kone og kjæreste. Her også må jeg prioritere. For jeg har ikke krefter til alt på en gang. Jeg prioriterer for eksempel at vi skal spise middag sammen hver dag når mann og barn kommer hjem. Jeg prioriterer at det ikke skal være kjøpe pizza hver dag, men variert mat. Så noen dager blir klærne hengende på tørkestativet en dag eller to lengre enn nødvendig eller det kan være leker som flyter rundt om kring. Disse tingene er ikke like viktig som at vi har den tiden sammen rundt middagbordet og prater om hva som har skjedd på jobb og i barnehagen. 

Jeg håper at livet mitt virker litt mer nyansert etter dette innlegget enn det gjorde etter gårsdagens innlegg.. Håper du får en fin uke. 

Rebecca Kristin 

Teite bekken

Hei på deg

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil dele i dag, men likevel så føler jeg ett behov for å skrive noe. Det er egentlig en veldig merkelig følelse, men jeg stoler på at det kommer noe fornuftig ut av dette. Hvis ikke det gjør det, så blir det bare ett bladibla innlegg om egentlig ingenting. Så det får vi nå bare se hvordan dette blir. 

Selv om jeg vet det er lenge til termin og lenge til prinsessa skal komme.. Så begynner jeg å bli utrolig utålmodig! TI uker er lenge, det er lenge for alle som gleder seg til noe tror jeg. Men, det føles så uendelig mye lengre når jeg går hjemme dag inn og dag ut. Ikke er jeg i form til å kjøre bil alltid, spesielt ikke alene når jeg ikke vet hvor sliten jeg blir på veien eller nå jeg er kommet frem og fått gjort det jeg skal. Ikke har jeg krefter eller form til å ta buss noe sted, ikke har jeg penger til å ta taxi hver dag. Ikke har jeg overskudd eller god nok form til å gå på tur, dessuten så tør jeg ikke gå noe særlig alene da jeg plutselig kan få intense smerter og må sette meg ned. Jeg gleder meg grådig til dette svangerskapet er over! For det er ikke bare msen som er problemet, og det er på en måte veldig godt å vite. Jeg har så vondt i bekkenet at jeg snart blir litt gal. Jeg våkner om natten fordi det er vondt å snu seg, jeg klarer ikke å støvsuge fordi det er så utrolig smertefullt. Det er vondt å gå, det er vondt å stå, det er vondt å sitte og det er vondt å ligge. Jeg krysser alt jeg har for at disse smertene går over etter babyen er kommet. Det å i utgangspunktet ha diverse smerter og i tillegg få denne vondten som er der 98% av tiden er fryktelig tøft syntes jeg. Dessuten så suger smerter kreftene ut av kroppen min. Det lille overskuddet jeg kanskje tror jeg har innimellom det blir sugd ut av meg i løpet av dagen så lenge smertene står på. Selvfølgelig er det opp og ned, jeg har dager som er bedre enn dette. Men de fleste dagene er sånn, og da i tillegg skulle være en god kone og en god mamma er ikke alltid like lett. Jeg jobber skikkelig hardt for at det i hvertfall ikke skal gå utover William, og det tror jeg at jeg klarer ganske bra. 

Spesielt kan helgene være ekstra tøff. Når William og Willy er i barnehage og på jobb så kan jeg styre min egen dag i mitt eget tempo, og ta pauser og hvile når jeg føler jeg trenger det. I helgene så er det dessverre ikke sånn. Da må jeg stå opp selv om kroppen ikke er helt klar (jeg klarer ikke slappe av hvis de to andre står opp og jeg vet William vil at jeg skal stå opp også), det er ganske krevende å ha en gutt som snart blir 3år hjemme selv om han har en pappa som er kjempe flink å ta han med ut på ting så han får ut litt energi og jeg får hvile samtidig så er det ikke alltid jeg får hvilt de dagene de er hjemme. Denne helgen er den tyngste helgen på kjempe lenge. Willy skadet seg forrige helg og har bristet, forstuet eller brukket ett ribbebein eller flere. Det er visst veldig vondt, og det hemmer han i en del ting som f.eks løfting. Samtidig så har han perioder der han ikke har så vondt og dermed tror han er supermann. Da måker han f.eks litt snø eller styrer med å få det nye badekaret på plass (for det er jo ting som må gjøres!), og ender opp med å ha så vondt at han nesten ikke kommer seg ut av sengen når han våkner. Denne helgen har dette gjort at jeg har stått opp med William både i dag og i går. Han har heller ikke hatt overskudd til å ta med seg guttungen på noe særlig lang tur eller noe sånt når han har hatt så vondt, så da har jeg måtte aktivisere William selv mye mer enn jeg pleier og samtidig ikke fått sovet eller hvilt på dagtid. Så det sier seg selv at jeg er sliten og ser frem til mandag så jeg kan få hvile meg. Jeg bare håper Willy snart er bedre så han ikke blir sykemeldt! 

Jeg vet det høres ganske ille ut, men å være så sliten og ikke minst irritabel/ gretten som jeg er nå... Det orker jeg faktisk ikke. 

Samtidig som jeg føler meg delvis fanget i mitt eget hus og til tider spesielt mitt eget hode så vet jeg at verden rundt meg går videre. Her er det eneste som skjer at jeg, babyen og William vokser. Rundt meg så går folk på jobb, skole, date, byn, kino, shopping også videre. Nå er det for eksempel mange som har bursdag og vi blir invitert på fest, middag også videre. Det er grådig kjedelig å være den som alltid må si at jeg ikke vet om jeg kommer, men at jeg mest sannsynlig ikke kan komme. Heldigvis så er de fleste forståelsesfull, selv om jeg tror en del er lei av at jeg avlyser eller alltid sier nei. 

Jeg merker godt at bare det å snakke med andre mennesker er en utfordring. Normalt snakker vi jo om hva som har skjedd i det siste eller sånt. Men, jeg har fint lite å bidra med akkurat der føler jeg. Blir litt sånn, siden sist (2uker for eksempel) har jeg ikke gjort noe spennende. Eller når folk spør hvordan jeg har det eller hvordan det går. Her varierer svarene ut fra hvem som spør, hvis det er noen jeg tenker bare spør for å være grei pleier jeg alltid si at det går, eller at det går greit. Hvis de som spør er nærmere og jeg føler de faktisk lurer så er svaret stort sett at ting er opp og ned (mest ned hvis jeg har en dårlig periode), at jeg fremdeles lever eller et litt bedre svar på hvordan jeg har det akkurat der og da. Men, ja.. Jeg kjenner det at det å ikke gjøre på noe om dagene gjør den sosiale biten ekstra vanskelig. Heldigvis så er jeg veldig glad i å prate i telefonen, og har en del gode venninner som også syntes det er kjekt å skravle i telefonen så helt sosialt isolert blir jeg ikke selv om jeg ikke kommer meg ut så mye. 

Akkurat i dag så kjenner jeg meg veldig veldig sikker på at det blir stopp her med to barn! Jeg kommer sikkert til å glemme at jeg hadde det ganske tøft dette svangerskapet en stund etter prinsessen er kommet, men da er det godt jeg kan lese bloggen min så jeg husker! Men for alt her i verden, så utrolig fantastisk det var å bli mamma til William så er jeg helt sikker på at alt er verdt det denne gangen også. Så får jeg bare fokusere på å være den beste mammaen og konen jeg kan være og ta ting derfra. 

Håper du har hatt en flott helg, og kanskje til og med fått spist fastelavens-boller i dag! Det har i alle fall vi gjort. 

Rebecca Kristin