Det er så rart å tenke på at jeg nå er i siste trimester ! Om litt over to måneder har jeg termin og får treffe prinsessen vår som sparker og gjør seg klar i magen. Jeg gleder meg kjempe masse og er på en måte klar, men på en annen side så føler jeg at det er mye som må organiseres og ordnes enda. Vi må få kjøpt inn de siste tingene ordne sengen og vuggen, være sikker på at bil-stolen er som den skal osv. Er William klar for å bli storebror og den forandringen det vil bli i livet vårt? Jeg har ingen tvil om at han kommer til å bli en fantastisk storebror, men det tar gjerne litt tid før han blir vant med forandringene som kommer.
Så melder alle de andre tankene seg, de som er vanskelig og alle disse tingene jeg ikke kan kontrollere. Hva hvis jeg blir like syk denne gangen som jeg ble etter William ble født? Det var vanskelig nok den gangen, nå er det mye vanskeligere med tanke på at det er to små i hus. Hvor mye kommer William til å forstå ? Hvor mye skal jeg forvente at min mann skal ta på seg ? Får vi evt den hjelpen vi trenger fra andre? Tør vi spørre etter hjelp hvis det blir for mye? Blir jeg like nedfor og deprimert for at jeg ikke kan ta del i ting? Blir jeg enda mer deprimert denne gangen siden jeg ikke kan ta ansvar for noen av barna?
Så har jeg tenkt og snakket mye ang barnehagen til William. Jeg føler vi bør ha en samtale med styrer der for å fortelle hva som skjedde sist og hva som kan skje nå. For William skal jo i barnehagen etter babyen kommer, og jeg skjønner det er naturlig at det kan komme reaksjoner på det å bli storebror. Hvis i tillegg jeg blir syk, så tenker jeg at det er ekstra viktig at barnehagen vet at han har det ekstra vanskelig og tar litt ekstra vare på han. Han har reagert med å være veldig kontaktsøkende og mer lei seg i barnehagen tidligere når jeg har vært ganske syk, og det virket som om barnehagen satt pris på å få beskjed om situasjonen hjemme så de kan møte han på en bedre måte.
Men så igjen, tenk om jeg bli bedre ! Tenk om jeg skal få lov å føle meg friskere og mer opplagt enn jeg har gjort i svangerskapet ? At sykdommen tar ett steg tilbake og jeg kan kjenne på hvordan det er å bare være normalt sliten, ikke ha smerter nesten hele døgnet. Jeg er redd for å stresse på meg ett attakk eller en for tidelig fødsel. Jeg prøver virkelig å slå av hjernen, men det er ikke så lett.
Det blir litt mye tanker og følelser til tider. Jeg prøver å holde de i sjakk, men det er utrolig vanskelig. Så i perioder blir det litt mye furting og selvmedlidenhet. Men, jeg har samtidig så mye å være glad for, jeg må bare klare å fokusere på det positive. Jeg har en fantastisk mann, verdens flotteste sønn, er gravid for andre gang, har et flott sted å bo der vi trives, har en fantastisk støtte rundt meg i kjempe gode venner og en flott familie. Forhåpentligvis blir helsen bedre etterhvert, og hvis den ikke blir det så håper jeg at jeg finner en grei måte å håndtere det på.
Uff.. Men, nå må jeg tilbake til hverdagen min som for tiden inneholder mye hvile så jeg har litt ekstra krefter når William kommer hjem fra barnehagen. Så, får prøve å få meg en liten hvil.
Håper du har en flott dag!
Rebecca Kristin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar