Bytte blogg

Hei på deg

Jeg ser at jeg ikke er noe flink til å oppdatere eller holde liv i bloggen min.. Jeg har to ulike blogger, og ingen blir oppdatert. Derfor skal jeg prøve å samle alt i en blogg sånn at jeg kanskje kan klare å holde litt mer liv i den . 

Adressen er https://rebeccakristin.blogspot.com/

så ta en titt innom der da vel og følg med videre :) 

Plutselig var det gått to måneder ...

,

Hei på deg

Ja, så var det plutselig veldig lenge siden sist innlegg, men tiden går virkelig alt for fort for tiden! 

Nå er 4 uker med mann og begge barna over. Det har vært veldig koselig at de har hatt ferie, men det har også vært veldig slitsomt. Alt av rutiner og vaner forsvinner liksom når alle skal være hjemme. Noe så enkelt som at Rakel skal få hvile seg på dagtid blir en utfordring når William skal leke, bråke og være god med henne. Jeg tror ikke det er så lett for en treåring å være litt stille så noen kan få hvile seg litt. Heldigvis så ha det gått seg til, min kjære har trillet tur så hun har fått sove mens William og jeg har lekt eller så har han tatt William med seg ut så Rakel og jeg har fått hvile.

Også er William begynt i ny barnehage. Jeg var veldig spent og litt nervøs for hvordan det skulle gå, men foreløpig så ser det ut som om han trives veldig godt. Nå merker vi veldig godt at han begynner å bli en stor gutt. Etter første dagen med tilvenning i nye barnehagen (var der noen timer) så sa han at han ville gå alene i barnehagen dagen etter. Så da leverte far og var der en liten stund før William ga han beskjed om at nå kunne han bare gå. I tillegg så jobbes det med bleieslutt både her hjemme og i barnehagen, og det går mye bedre enn jeg hadde trodd det kom til å gjøre. Han er så flink, og veldig selvstendig, og vil helst klare alt selv. 

Rakel vokser, og hun utvikler seg hele tiden. Det går veldig fort denne gangen føler jeg, men det er veldig kjekt. Stort sett så er hun blid og glad, og til min store glede så sover hun hele natten igjennom og det kjenner jeg er gull verdt! 

Jeg føler helsen og kroppen er blitt mye bedre den siste tiden, så det virker som om medisinene gjør jobben sin. Men, dessverre merker jeg at jeg blir mye dårligere hvis jeg glemmer å ta medisinene, eller hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg tar de. Så, da er det bare til å passe på at jeg får i meg det jeg skal når jeg skal, så er ikke hverdagene like mye ork og smerte som det har pleid å være. 

En del av symptomene på MSen er fortsatt her og tuller seg. Som oftest er det kribling og rare følelser i huden, eller at en kroppsdel plutselig dovner bort og ikke kan brukes. Det er kjempe ekkelt, og kan noen ganger komme på veldig dumme tidspunkt, men jeg begynner å bli vant til det nå heldigvis. 

Vel, nå er mann og barn på tur så jeg skal få hvile hodet litt, så da burde jeg prøve å få gjort det også. 

Ha en super duper helg! 

Rebecca Kristin 

Det går bra

Hei på deg. 

Her har det vært en helg med greie dager, selv om jeg kjenner at jeg er utrolig sliten. Det er heldigvis en god sliten da. Jeg har fått lekt mye mer med William enn jeg pleier å orke, og i dag har vi vært utenfor huset for å se på Willy male en god stund OG vi har vært på besøk hos (William og Rakel sin) mormor og bestefar. Så da får jeg heller krysse fingrene for at den værste vondten og utmattelsen forsvinner til i morgen. 

De siste dagene har jeg tenkt litt. Tenkt på hva jeg svarer når folk spør hvordan det går, og tenkt på hva andre svarer når jeg spør om det samme. De fleste svarer en eller annen variant av det går bra, og ofte så er jo det sant. Ikke har vi vunnet i lotto og kurert kreft, men ting er heller ikke ille. Det går bra.. Men, hva legger egentlig folk i det ? Før jeg ble syk betydde det går bra at; jeg gjør det godt på skolen, jeg gjør det godt på jobb, jeg er sosial, jeg har ikke vondter eller noe særlige fysiske eller psykiske plager. Stresset jeg med f.eks eksamen så sa jeg at ting gikk bra, men jeg stresser med eksamen. Hvis jeg ikke var i form, det går bra, men jeg var på hardfylla i går... Eller men jeg har blitt forkjøla.. Så, da tenker jeg at det kanskje er dette andre tenker når jeg sier at det går bra med meg ? For betydningen av det går bra, det går fint.. Jeg har det greit.. 

Den har forandret seg de siste årene. Her forleden dag så fikk jeg spørsmålet igjen av ei god venninne. Hvordan går det med deg? Det går bra svarer jeg, og hun syntes det er topp å høre. Men hva hører hun egentlig når jeg sier det ? 

At det går bra i min hverdag betyr for tiden at, jeg klarer (stort sett) å dusje uten å måtte hvile, hvis jeg har det helt topp så klarer jeg til og med kle på meg uten at jeg må hvile først. Jeg klarer å lage toro gryterett, fiskepinner og pomfri o.l til middag, hvis jeg har en skikkelig god dag kan jeg til og med lage pølsegrateng med hjemmelaget hvitsaus! At det går bra betyr at jeg klarer ta vare på meg selv og Rakel alene mens Willy er på jobb og William i barnehagen, og at jeg har en del overskudd til William når de kommer hjem. Det hender jeg våger meg ned for å hente posten og til å gjøre litt husarbeid, eller til å invitere noen på besøk. 

For selv om det går bra, så klarer jeg ikke en vanlig dag og gå på shopping, eller ta en tur på kafe. Hvis jeg skal ut av huset må jeg planlegge, jeg må dusje dagen før og helst ha en grandiosa eller noe annet som er like enkelt klar til middag. Selv om det bare er snakk om en tur på helsestasjonen og jeg blir hentet av Willy og kjørt hjem etterpå så kan det være det eneste jeg kan gjøre som krever noe særlig energi den dagen. 

Så, det er dette det betyr for meg at det går bra. Og, jeg må innrømme at jeg ikke tror at det er dette folk mener og tenker på når de sier det går bra. Så det er kanskje noe vi alle kan tenke over? Det går bra sammenlignet med hva? 

Jeg håper du har hatt en god helg. 

Rebecca Kristin

Rituximab

Hei på deg 

Da er det gått noen dager siden jeg fikk rituximab (øver meg på å skrive det riktig..), og det gikk overraskende bra. For det første så trodde jeg at jeg måtte få første dose på nytt igjen siden det er så lenge siden jeg har fått medisinen. Altså, første dose er den samme medisinen. Men da tar infusjonen grådig lang tid, tror det er 5 timer eller noe i den duren for at man skal se om du tåler medisinen og hvordan kroppen reagerer når du får den. Dette slapp jeg heldigvis! Så det tok bare 3 timer ca å få medisinen i kroppen. For det andre, så var det lite venting på dagposten! Og for det tredje så traff de med veneflonen på første forsøk. Når jeg da i tillegg hadde med meg godt selskap så var det fint lite å klage på den dagen! 

Jeg vet det er en del som lurer på hva som skjer når jeg er på Haukeland for å få medisiner. Det er forskjell på attakk behandling og bremsemedisin, også er det litt forskjell på om det er tysabri eller rituximab man får. Sånn som dette var medisineringen for min del denne gang. Jeg hadde time på sykehuset klokken halv 9 og meldte meg i luken på dagposten. Der fikk jeg en ceterizin (allergitablett) og en paracet som jeg tok før det var opp en etasje for å ta blodprøver. Når jeg var tilbake på avdelingen var det bare å sette meg ned å vente. Heldigvis kom en god venninne for å holde meg med selskap. Jeg syntes det er fryktelig kjedelig og litt skummelt på Haukeland alene. 

Etter en stund kom en sykepleier og hentet meg, så fikk hun satt veneflon klar til medisinen og målt blodtrykket mitt. Etter det så fant jeg og venninnen min oss plass i godstolene i "stuen". Etterhvert kom det en sykepleier og ga meg litt solu-medrol før hun koblet meg til medisinen. Med jevne mellomrom kom det sykepleiere som målte blodtrykket mitt, og prøvde passe på at jeg drakk nok væske når jeg satt der. 

Jeg fikk også snakke med en lege. Jeg vet ikke om dette er standard, men vi gikk igjennom mulige bivirkninger (så og si ingen!), og snakket om funnet de hadde på forrige MR. Hun sa at de ikke var helt sikker på om det var en forandring i nakken likevel eller om det bare var bildekvaliteten. Etter det så tok det ikke så lang tid før jeg hadde fått inn all medisinen., fikk en liten runde med skylling i veneflonen også kunne jeg dra hjem. 

Etter behandlingen har jeg ikke merket noe bivirkninger, og formen føles bra. Etter å ha hørt om så mange som har god erfaring med denne medisinen så er jeg positiv til at dette skal virke. 

Håper du får en fin helg

Rebecca Kristin 

Medisinering i morgen!

Hei på deg 

Vel, attakket er enda ikke gitt seg helt, men det er blitt mye bedre og nesten alle plagene er gått over heldigvis. Jeg er veldig spent på om de som er igjen vil bli permanent eller om det også forsvinner etter hvert. Jeg håper så klart de går vekk! 

Ellers så er det ganske kjipt at det er så fint vær og så varmt. Ja, jeg vet jeg er kjip som klager, men i varmen så fungerer jeg ikke. Så mens "alle andre" bader, soler seg og nyter sola er jeg inne. Heldigvis kan jeg bruke Rakel som unnskyldning for folk som ikke skjønner at varmen kan være et problem. Jeg kan sitte maks 10 minutter i sola før hjernen min er grillet og kroppen er så sliten at jeg ikke fungerer til særlig mye annet enn å sove. Det har hele veien vært kjipt, men nå som William er blitt så stort så kjenner jeg at det er vondt i mammahjertet at det er sånn. Ikke kan jeg være med på tur, ute lek, ta han med å bade eller noe sånt. Så, jeg tror jeg må sjekke opp i hva kjøleklær koster og investere i noe sånt og håpe det hjelper så jeg kan ta mer del i hverdagen hans også ute. Igjen så er jeg heldig som har en så fantastisk mann som jeg har. Han tar William med ut på eventyr, nå i varmen har det vært bytur der de har vært i Nygårdsparken, kjørt buss og bybane. For alle som har møtt William, så vet de at det er stor stas! I dag er heldigvis været litt kjøligere, så nå kan jeg nesten fungere "normalt". Jeg kjenner at det tærer på at jeg føler formen er så dårlig... Både humøret og psyken blir sliten og dårlig dessverre og da er det lett å komme inn i en ond spiral. For, jeg er ganske sikker på at hvis jeg legger meg ned og gir opp så blir i alle fall ikke ting noe bedre! Det er sykt slitsomt med våken netter f.eks, spesielt når jeg ikke får hvilt meg noe særlig på dagen alltid.. Men, der trøster jeg meg med at det er tøft for alle.. Ikke bare meg! 

Vel... I morgen er en stor dag, og jeg grugleder meg. Jeg skal starte opp med rituximab som jeg fikk kun en dose av før jeg ble gravid. Dette er en bremsemedisin som etterhvert er brukt en del på Haukeland (og sikkert en del andre sykehus), den er mye brukt i Sverige og har god effekt på de fleste sånn jeg har skjønt det. Men, den er veldig mye diskutert da det er en off label medisin som egentlig ikke er godkjent for MS. Så det blir veldig spennende å se hva som skjer videre med den medisinen. De holder på å godkjenne en medisin i Norge nå som i følge de som lager den skal være en forbedret utgave av denne, men den er også over ti ganger så dyr... Så, ja.. BT skriver en del om dette så det er heldigvis lett å følge med. Jeg bare håper at rituximab fungerer like bra for meg som det virker som om den gjør for andre, og at hvis den funker få får jeg beholde den uavhengig av om den andre medisinen blir godkjent eller ikke.
Jeg fikk som sagt en dose med denne før jeg ble gravid. Det eneste jeg husker er at det tok forferdelig lang tid (type 5 timer eller noe), og at jeg ble litt dårlig når jeg fikk første delen av medisinen. Heldigvis gikk det over etter en stund, og jeg håper jeg slipper det i morgen!

Håper du har hatt en fin helg og får en flott uke. Så skal jeg prøve å komme med en oppdatering ang. medisineringen før det er gått så veldig lang tid.

Rebecca Kristin

Ting tar tid på Haukeland

Hei på deg

Etter mye om og men, og etter å ha stilt spørmål ang ett symptom på MS siden på facebook så endte jeg opp med å ringe attakk telefonen på tirsdag. Sykepleieren snakket med legen på vakt, og de ble enig om at de ville ha meg inn til en sjekk. Så da var det avgårde til akutten på Haukeland. Jeg var litt stresset for at det skulle ta veldig lang tid siden vi hadde Rakel med oss, men det gikk ganske fort heldigvis. Så ble jeg trillet ned på nevrologisk akutt-post som det nå heter. Der var det travelt som alltid, så jeg ble plassert på gangen. Rakel hadde time på helsestasjonen så hun og Willy dro etter en stund. Jeg kjenner jeg har dårlig samvittighet for at det blir så mye på Willy når sånt skjer. Helsestasjon alene, hente William i bhg, hjem og lage middag osv. Mens jeg bare sitter på sykehuset og venter.. 

Ventetiden på MR var overraskede kort denne gang, og jeg fikk undersøkelse allerede på tirsdag. De andre gangene har jeg stort sett ventet en dag eller to så dette var jo helt topp. ca 45 minutter tok det.. Det er fryktelig lenge å ligge i en sånn maskin! Heldigvis klarte jeg å holde meg rolig og ikke frike ut. Så var det å vente på svar, men det kom ikke svar på tirsdag så jeg fikk dra hjem på perm. 

Så var det opp igjen onsdag, da var det fortsatt ikke kommet svar men de tok en test for å sjekke om jeg hadde betennelse på synsnerven. Det hadde jeg ikke, og etter noen timer til fikk jeg dra hjem også skulle de ringe torsdag med resultat av MR. 

Torsdag hørte jeg ingenting, så fredag ringte jeg for å høre. Da var det kommet svar, og sykepleier skulle be legen ringe meg etter runden hos pasientene. Timene gikk og jeg hørte ikke noe. 

Når jeg ringte tilbake på ettermiddagen så snakket jeg med en annen sykepleier. Hun lurte på om jeg hadde fått med meg medisiner hjem siden det var funnet en lesjon på bildene. Så det var jo greit å vite.. Uansett, hun skulle snakke med lege i dag og be han ringe meg så vi kunne finne ut hva vi skulle gjøre videre. Så nå har jeg endelig fått svar på MR (helt utrolig at det skal ta så lang tid), og det er en liten lesjon/ litt aktivitet i nakken. Siden formen min føles bedre i dag, og det var snakk om såpass lite så ble vi enig i at vi avventer med behandling. Hvis jeg blir værre eller det skulle være noe så ringer jeg ms sykepleier, hvis ikke jeg gir lyd fra meg så kommer de å snakker med meg når jeg skal få ritixumab om litt over en uke. 

Jeg kjenner jeg har litt blandede følelser over at det er et lite attakk. Jeg er redd for at plagene ikke vil gå vekk, irritert over at jeg har fått attakk når jeg brukte så mye tid og energi på å snakke med en lege i svangerskapet for å få medisin asap etter fødsel for å slippe dette mens hun mente jeg ville være beskyttet en god stund etter fødselen.. Men samtidig så er jeg litt glad for at det var ett attakk, at ikke kroppen min bare oppfører seg sånn som dette når det ikke er noenting gale. 

I morgen blir William 3år, og vi skal feire med selskap. Så jeg håper kroppen oppfører seg så han får en flott bursdag og alt går som det skal <3 

Håper du har en super helg! 

Rebecca Kristin 

17. mai

Hei på deg 

17. mai er vi så glad i , morro vi har fra morgen til kveld.... Vel, dette er ikke helt sannheten for alle dessverre. Vi bestemte oss tidlig for å ha en rolig 17. mai hjemme, og hvis noen ville komme å feire sammen med oss så kunne de det. Så her ble det oss og noen av besteforeldrene til barna. Det ble så klart litt stress med vasking og rydding både før og etter besøket, men det ble sånn greit nok. Jeg tenker det er ingen som forventer ett strøkent hus med en syk mamma og to små. Min kjære som jeg pleier å skryte sånn av gjør så godt han kan, men jeg kjenner at jeg holder på å klikke når han sier ikke gjør ditt eller ikke rydd alt så gjør jeg det seinere. For, ofte så skjer det ikke seinere.. Da blir jeg bare dritt sur og det blir dårlig stemning. Det virker ikke som han helt skjønner at jeg blir sint og stresset når han ikke gjør det han har sagt han skal gjøre.. 

Uansett, vi er jo ganske ny i nabolaget så vi kjenner ikke til hva som skjer på 17. mai her. Jeg fant skoleprogrammet på nettet og vi bestemte oss for å forsøke å ta turen. Og, det klarte vi. Vi fikk med oss toget, og gikk etterhvert ned dit feiringen skulle være. Det var ett stykke å gå, men jeg klarte å kjempe meg igjennom og komme meg ned dit sammen med de andre. Vi og barnehagen har snakket så mye om 17. mai at William gledet seg masse. Så, da følte jeg ikke jeg kunne skuffe han med å være hjemme. Det var mye folk, støy, gåing og veldig koselig å feire 17. mai. Men, sånne dager har sin pris. Jeg er helt matt og sliten i dag og verker over halve meg. Det hjalp ikke at både Rakel og William var våken i nesten hele natt, så det er blitt lite søvn på oss alle. 

Selv om det blir noen tøffe dager så var det verdt det. Verdt å få lufte meg og se hvor glad William ble for å være sammen alle sammen. Også er det veldig kjekt at når han husker 17. mai eller forteller om det så var mamma også med. 

Det ble litt snakk om at jeg så frisk ut, at det var imponerende at jeg var med på dagen osv. Og jeg kjente at jeg orket ikke gå i detaljer på det i går. Men, jeg kjenner at jeg føler jeg må forklare og forsvare meg hver gang jeg gjør noe. Det ble litt måping når jeg sa at jeg risikerer å bli sengeliggende i noen dager, men det er verdt det for William sin skyld. Også er det så vanskelig å forklare ting for folk. Jeg tror jeg tror at folk vet mer og forstår mer av sykdommen min enn de gjør. Jeg tenker jo at når de ikke spør så har de kontroll og ikke lurer på noe. Men, jeg tror kanskje det er helt feil. Det virker som om de fleste vet at jeg er syk, men at de ikke vet hva sykdommen er for meg. Så jeg vet ikke om jeg ikke er flink nok til å forklare eller om de ikke skjønner at jeg ikke kun har dårlige dager selv om jeg før fødselen stort sett hadde dårlig dag hver dag. Så da blir jeg litt frustrert. Også er det litt sånn.. Når skal jeg fortelle hvordan sykdommen er for meg ? Det er vanskelig å snakke om, spesielt nå når jeg ønsker mer enn alt å være frisk så barna mine får en "normal" oppvekst samtidig som jeg kjenner jeg er blitt sykere enn jeg vil innrømme for meg selv eller andre. 

Hvis jeg skal fortelle og forklare så blir det tårer, gråting, frustrasjon og sinne. Men når passer det liksom  ? Det er ikke det jeg har lyst å bruke tiden eller kreftene mine på, men jeg kjenner at jeg kanskje snart må gjøre det. I alle fall til noen, kanskje jeg burde starte med han jeg er gift med? Han blir så stresset og bekymret at jeg ikke har lyst i det hele tatt. 

Jeg har mistanke om at de fleste tingene som skjer med kroppen min nå er relatert til sykdommen, og at jeg har ett attakk på gang. Men, jeg orker ikke. Orker ikke sykehus, orker ikke medisiner, orker ikke å gjøre Willy mer bekymret, orker ikke styre med barnepass og legebesøk. Så nå har jeg sendt mail til MS sykepleieren for å sjekke om jeg kan få medisinen jeg skal begynne på hvis jeg har attakk, så får vi ta det derfra. 

Jeg håper du har hatt en flott 17. mai og får en super pinsehelg med fint vær. 

Rebecca Kristin

MR unnagjort

Hei på deg 

Da har jeg endelig fått unnagjort MRen for denne gang. Jeg syntes det var veldig deilig å få time på kveldstid i byn, i stedet for å måtte dra på Haukeland for å få tatt den på dagtid. Spesielt nå med Rakel hjemme! Det var veldig greit at jeg ikke måtte stresse med barnevakt eller at Willy måtte bli hjemme fra jobb. Så nå er det bare nedtelling til oppstart med medisiner. Jeg håper jeg får snakke med en lege den dagen så jeg får vite om det er noen endringer på bildene. Uansett så håper jeg tiden går fort, og det tror jeg egentlig den kommer til å gjøre også. Nå er det 17.mai straks, så er det ikke lenge til det er 3års dag her i huset! Også er det medisin tid. Dessuten, alle dagene innimellom er jeg ikke redd for at jeg ikke skal ha noe å gjøre på. Med en liten i hus så er det alltid noe å ta seg til. 

Før jeg skulle ta MR så var jeg litt stresset for om jeg måtte ha kontrast og hvordan det skulle gå med ammingen da. Men, heldigvis så var det ikke bestilt med kontrast. Jeg føler jeg har vært flink som har vært så bestemt i forhold til ammingen denne gangen. Med William så var jeg så innstilt på at jeg skulle amme at det gikk på bekostning av min egen helse. Denne gangen, selv om ammingen går mye lettere enn sist så er jeg mer bestemt på at min helse er viktig, så derfor vil jeg begynne på medisinene så fort som mulig. Så frem til da så blir det både amming, pumping og morsmelkerstatning. Så håper jeg at hun tar det greit å trappe ned på ammingen frem mot oppstart av medisiner så det ikke blir krig når jeg ikke kan amme henne mer. 

Noen ganger kan det kanskje bli litt mye. Jeg kjenner at det er kommet snikende tydelige MS symptomer etter fødselen. Noen er nye, og noen er de samme gamle. De gamle bekymrer meg ikke så veldig og er heller ikke så veldig irriterende, de vet jeg jo dukker opp innimellom når jeg er sliten. Men de nye er det litt verre med. Har blant annet fått en ufattelig irriterende piping i øret, tinitus kalles det vel ? Jeg bare håper det forsvinner snart, ellers så kommer jeg til å bli litt små gal. Jeg krysser fingrene for at det ikke er ett attakk, men at kroppen bare er litt sliten av lite søvn og lite hvile. Da går det forhåpentligvis over når jeg får hvilt og slappet av litt. 

Formen om dagene er opp og ned. Noen dager får jeg gjort litt av hvert, mens andre dager vil jeg helst bare grave meg ned i sengen (noe jeg ikke får tid og mulighet til). Men, jeg kjenner jeg sliter med at jeg er redd.. Eller, ikke redd kanskje men bekymret. De dagene jeg føler meg bra så er jeg redd for å slite meg ut. Bekymret for at jeg skal presse meg for hardt og gå på en smell midt på dagen så jeg ikke har overskudd til verken Rakel, William eller noe annet. Jeg kjenner at denne bekymringen gjør at jeg bruker unødvendig mye energi på å analysere dagene og hvordan jeg kan komme igjennom den uten å bruke for mye energi. Det å skulle rusle meg en tur er f.eks blitt en kjempe vanskelig greie. Jeg vet jeg har godt av det, jeg vet det mest sannsynlig vil gå greit hvis jeg ikke går så mange minutter om gangen. Men hva hvis jeg går for langt ? Hva hvis smertene blir vondere denne gangen også? Jeg må prøve å jobbe med den mentale så jeg kanskje får en litt bedre hverdag. Jeg savner det å se muligheter og ikke bare hinder, jeg savner å være selvstendig og føle jeg har kontroll. Jeg savner å ikke være bekymret for at alt jeg gjør skal gjøre meg dårlig eller i verste fall føre til at jeg får attakk. Kanskje medisinen kan hjelpe meg med å få orden på hodet mitt. At når jeg får den så slutter jeg være så redd for å bli sykere? Jeg håper det i alle fall. 

Nå må jeg visst avslutte her, hører det er en liten prinsesse som holder på å våkne. Så da er det vel straks på tide med litt melk tenker jeg. 

Håper du har en super dag i solen og nyter det fine været. Hvis det ikke blir for varmt så håper jeg at jeg får det i alle fall. 

Rebecca Kristin 

Dagene går fort

Hei på deg. 

Her går dagene ganske fort for tiden! Livet med nesten ingen døgnrytme gjør at dagene går litt i hverandre, men har fortsatt litt kontroll. Prinsessa vokser og vokser for hver dag, og jeg elsker å bli bedre kjent med henne. William begynner også å bli litt tryggere på å ha henne her, så vi håper han snart er klar for å holde henne. 

Jeg merker veldig stor forskjell på å få barn nummer to, mot å få barn nummer en. Med William var vi livredd for å gjøre noe galt, og turde så vidt ta i han når han var helt "ny". Nå er vi mer selvsikker, og mer sikker på at vi skal følge magefølelsen. Også har vi så klart lært mye når William var baby som er litt glemt men kommer frem igjen nå. Men, det er også veldig slitsomt å gå fra ett til to barn. Nå er det for eksempel ikke bare til å sove når babyen sover hvis William er hjemme. Også er det litt ekstra stress når hun gråter på natten og jeg håper han ikke blir vekket. Dessuten så er han straks 3år, og 3åringer krever en del energi uansett om de er enebarn eller ikke. Jeg må igjen si at jeg har verdens beste mann som virkelig er en fantastisk pappa. Han er kjempe flink å ta med seg William på ting og tang så jeg får litt ro innimellom slagene. Han er også i jobb, følger opp i barnehage, hjelper meg med prinsessa om natten når det trengs (selv om vi er enig om at det er viktigst at han får sove) og følger opp legebesøk, helsestasjon osv. Jeg kunne ikke vært mer heldig! 

Selv om jeg liker å late som om alt er supert hele tiden, så er det ikke det. Alt i heimen er fint og går som det skal, men selv om jeg prøver så kan jeg ikke fortrenge at jeg er syk. Jeg kjenner det på kroppen, og merker at en del av symptomene kommer snikende nå som svangerskapet er over. 

Nervesmertene er på vei tilbake, ukontrollerte bevegelser, skjelving, svimmelhet er noen av plagene som er kommer tilbake. Så det er fryktelig frustrerende. Heldigvis så skal jeg på MR neste uke, og skal starte opp igjen med medisiner i begynnelsen av juni! Det gleder jeg meg veldig til, og håper virkelig medisinene gjør jobben sin. 

Vel, nå må jeg få ferdig middagen til Willy og William kommer hjem. 

Håper du får en fin uke

Rebecca Kristin

Endelig

Hei på deg

Nå har det vært litt pause siden sist jeg skrev noe, men det har skjedd saker og ting så har vært litt opptatt den siste tiden. 

ENDELIG er prinsessen kommet <3 Hun ble født 15. april, og har allerede blitt nesten to uker gammel. Fødselen gikk overraskende bra og raskt. Og, vi fikk dra hjem allerede på ettermiddagen søndagen. Så jeg er veldig glad for å kunne si at opplevelsen på KK var mye bedre denne gangen enn sist. Jordmor var ikke samme som sist, men hun her var helt topp hun her også. Og de som var på jobb på barsel var mye hyggeligere enn de jeg traff på sist. Dessuten fikk vi denne gang jordmor hjem (som har helt supert) ! Denne gangen hadde jeg ikke mamma med på fødselen, William var på hytten med hun og bestefaren. Jeg hadde med meg Willy og en av mine nærmeste venninner, så det var en litt annen stemning på føden denne gang følte jeg. Det har så klart å gjøre med at det ikke var første gangen også, så jeg hadde en anelse om hva jeg hadde i vente. Det var i alle fall veldig kjekt å ha henne med, og hun var god støtte både for meg og for Willy. 

Prinsessen vår heter Rakel, var 3820g og 49cm lang. Hun er rett og slett helt fantastisk og helt perfekt. William syntes det er spennende å bli storebror, og var stolt som bare det når han kunne fortelle i barnehagen at Rakel er født. Han er litt usikker på henne enda, men er god med henne og følger nysgjerrig med når hun gråter, får mat eller det er stelletid. Så jeg gleder meg masse til å se hvordan han blir som storebror når han blir mer vant til å ha henne her. 

Ellers så er formen min mye bedre denne gang enn da William ble født, så jeg kan heldigvis ta mer del i hverdagen rett etter fødselen også. Det tror jeg er grådig godt for Willy, William og Rakel også.
Så her går dagene med til mating, soving og bleieskift for det meste.

Håper du har en fin helg når den tid kommer.

Rebecca Kristin

Enda en uke..

Hei på deg 

Da er det gått enda en uke, heldigvis. Jo lengre tid som går jo kortere tid er det til prinsessa kommer enten hun vil eller ikke. Jeg prøver å trøste meg med det i alle fall. Spesielt når plagene ikke blir noe bedre, men bare blir mer og mer smertefull. Jeg hadde noen dager med panikk forrige uke, det var ikke noe kjekt. Jeg hadde smerter i hodebunnen, nummen og vondt i ansiktet, øret og på siden av halsen. Veldig standard når jeg får attakk, men det gikk heldigvis over av seg selv. Jeg bare håper ikke det var kroppen som prøve å fortelle meg noe, men heller det at jeg var litt forkjølet. 

På kontrollen hos fastlegen på torsdag så var i alle fall alt som det skulle med både meg og baby så langt legen kunne sjekke. Jeg har vært litt bekymret for svangerskapsforgiftning, men legen kunne heldigvis utelukke det. Så da kan jeg prøve å legge det vekk i alle fall. 

Jeg har vært inne på tanken om å prøve å få legen med på å sette i gang fødselen hvis formen min forsetter å bli værre, men... Det er jo ikke bare bare med en i gang satt fødsel heller. Men, jeg er så redd for at kroppen min skal bli for sliten og stresset så jeg får nytt attakk etter fødselen. Selv om nevrologen mener jeg skal være beskyttet frem til sommeren så har jeg vansker for å tro på det. 

Jeg har fått innkallelse til MR i mai da, så det er betryggende! Jeg vet jo at jeg ikke får starte på medisiner igjen før dette er gjort, så det blir godt å få det overstått. 

Ellers så er aktiviteten til prinsessa opp og ned, til tider er hun ganske rolig og andre ganger er hun helt turbo. Det samme gjelder kynnere, noen dager kjenner jeg nesten ingenting og alt er rolig mens andre dager så er jeg nesten sikker på at NÅ må det skje noe så vondt som dette er. Krysser fingrene for at jeg har rett og at det ikke er mange dager til hun er her. 

Håper du får en fin uke 

Rebecca Kristin

Påske

Hei på deg 

Da var påsken så godt som over for denne gangen. Påske for meg, er ikke veldig viktig. Så klart det er kjekt med fri og tid sammen med venner og familie. Men, jeg har ikke noe spesielle tradisjoner eller følelser knyttet til denne tiden. Jeg har tenkt lenge at når vi får barn så endrer dette seg, men det har ikke endret seg så veldig enda. Jeg kjøpte noen gle påskekyllinger, lys osv for å pynte litt. Og William fikk påskeegg som påskeharen hadde gjemt. Men ellers så har det egentlig vært som vanlige fridager. Vi valgte å være hjemme i år, selv om jeg håper vi på sikt kan feire påskene å hytten sånn som jeg gjorde med mine foreldre og besteforeldre da jeg var liten. 

I år så var ikke det ett tema for å si det sånn. Hytten ligger på en øde øy så da må vi over i motorbåt og gå ett stykke til og fra båten blant annet. Så jeg var på ingen måte i form til det, dessverre. 

Heldigvis har William en super pappa som har hatt han med på tur og aktiviteter hver dag, så han har ikke hatt det kjedelig i påsken i alle fall. Jeg er veldig glad han har en pappa som kan være aktiv med han og som elsker han like høyt som jeg gjør. Spesielt når jeg ikke kan aktivisere han og ta vare på han sånn som han fortjener på egenhånd. HELDIGVIS så nærmer det seg slutten på svangerskapet nå. Å måtte fortelle William at jeg ikke kan leke med han på gulvet lengre var helt grusomt! Jeg tror ikke han helt skjønte det, men når jeg ikke kommer meg opp uten at tårene nesten triller fordi det er så vondt så må jeg bare innse at lek og aktivitet ikke kan foregå på gulvet før etter fødselen. 

Jeg går hele tiden å venter på at ting skal bli bedre, og at formen skal ta seg litt opp. Men, foreløpig så har ikke det skjedd. formen blir dårligere og dårligere for hver dag som går, og hvis jeg må gå på overtid så kan jeg ikke skjønne at kroppen min er i stand til å gå igjennom en fødsel. Men, kanskje kroppen nok en gang skal bevise at den klarer mer enn jeg gir den credit for? Og, jeg føler ikke at det er MSen som er det verste, det er sånne vanlige gravid plager. Bekkenet mitt kjennes ut som noen har knust med en slegge eller noe, smertene i føttene (spesielt den høyre) er helt krise, og for å toppe det hele så kom det en helt syk poppe lyd fra hoften eller bekkenet på fredag så jeg klarer så vidt å gå på foten. Føttene min er svære som tømmerstokker, og hendene mine er også hovnet opp etter hvert. Halsbrann fra morgen til kveld (omtrent) uavhengig av hva jeg spiser er også en del av hverdagen. I tillegg så kommer delvis tåkesyn og nervesmerter sammen med alle de andre smertene i kroppen. Så.. Ja, det sier seg selv kanskje at humøret ikke er på topp. Også blir så klart min mann sliten av å måtte gjøre så og si alt med William, hus og hjem + ta vare på meg hvis jeg ikke klarer gjøre ting selv. Så det blir litt mye krangling og teite diskusjoner på grunn av dette. 

Hvis jeg ikke har regnet feil så er det ca 30dager igjen til prinsessa er ute enten hun vil komme ut eller ikke. Så jeg får bare holde humøret oppe og prøve finne de små positive tingene i hverdagen så jeg ikke blir for negativ. Og selv om jeg sutrer og klager mye for tiden, jeg ville ikke latt vær å gjøre dette. For jeg vet at når prinsessa kommer og dette er over så er det så verdt det! Selv om det er tøft, og ekstra tøft når man leser om og hører om "alle" som har perfekte svangerskap uten noen problemer eller plager. Det hender at jeg sitter å lurer på om jeg egentlig bare er skikkelig pysete og pinglete. At jeg egentlig bare burde kunne ta meg sammen også er det ikke vondt eller noen ting lengre. Men, det er altså ikke mulig. For det har jeg prøvd, og det straffer seg så grådig å prøve overse signalene kroppen gir. Skulle akkurat nå ønske at det fantes en test jeg kunne tatt for å bevise for meg selv og resten av verden at jeg har det vondt og ikke bare er en stor pingle. 

Uansett, jeg skal på ny kontroll hos legen denne uken og krysser fingrene for at hun sier alt er som det skal denne gangen også. Og at hevelsene og dette ikke er fordi det er på vei mot svangerskapsforgiftning. Det aller beste hadde så klart vært å slippe å møte til den timen fordi prinsessa allerede er kommet, men tror det er litt for optimistisk å tenke sånn. 

Alt i alt, så har jeg hatt en så fin påske som jeg kan med tanke på formen min. Og jeg har kost med masse med mann og barn hjemme. Det blir rart når hverdagen begynner igjen i morgen og jeg blir alene mange timer på dagtid igjen. Men, kanskje jeg får hvilt litt mer når de er på jobb og i barnehagen. 

Håper du har hatt en kjempe flott påske og får en fin uke! 

Rebecca Kristin 

Tiden går så sakte!

Hei på deg! 

Nå har vi nådd enda en milepæl i svangerskapet, hvis prinsessen bestemmer seg for å komme nå så blir hun ikke regnet som prematur lengre. Så det er en god følelse. Men, nå er jeg så klar for at hun skal komme at jeg begynner å overanalysere alle tegn som kunne vist at fødselen er på gang. 

Men, det visste jeg jo innerst inne at kom til å skje etterhvert. Men det er ganske frustrerende likevel. I alle fall med tanke på at det er flere uker til termin, og at jeg kan risikere å gå på overtid også. Noe jeg virkelig håper jeg slipper! 

Kroppen min går mer og mer ut i streik, og jeg begynner bli veldig frustrert over at ting skal være så vondt og vanskelig. En ting er jo det å ikke klare å ta av seg sokker eller kle på seg selv uten å måtte anstrenge seg som en helt. Og det å komme meg ut av sengen har jo vært en kamp lenge. Men nå er det blitt en kamp å klare å legge meg ned i sengen også. Eller å komme meg opp i sofaen, ta foten/ føttene ned fra sofaen eller bordet eller rett og slett det å prøve å gå sånn noen lunde normalt. 

Strålingen ned i (spesielt) høyre foten er helt krise vondt! til tider så er det så vidt jeg klarer å gå på den og alle bevegelser er bare kjempe vondt. Nervesmerter i begge beina hjelper ikke akkurat på verken humøret eller formen. Men, nå er det bare om å gjøre å bite tennene sammen den siste tiden og håpe fødselen snart setter i gang. 

Det er litt typisk at hun kommer midt på natta når William sine planlagte barnevakter er på påskeferie på hytten (sikkert værfast for å være sikker)!! Også helst en dag i påsken da KK er kjempe underbemannet.. Huff.. Nei, vi får bare ta det som det kommer, så får jeg prøve å slutte med denne overanalyseringen av alle tegn, signaler om fødsel og tanker om alt som kan gå galt og heller prøve å nyte den siste tiden så langt som det går. Jeg vet jo jeg kommer til å savne å være gravid også. 

William er også begynt å bli utålmodig og syntes babyen snart kan komme ut å leke. Også er han så skjønn som skal gi babymagen nattakos når han skal legge seg om kvelden. Vi har sunget og snakket til babyen i magen også, men det er han ikke så interessert i. Jeg håper han syntes det er litt kjekkere når han kan se henne.  

Vel, ellers så skjer det fint lite! Skal prøve å få unnagjort storhandel før påske i morgen med ei venninne, så er veldig spent på om jeg klarer gjennomføre det. 

Håper du får en tipp topp påske 

Rebecca Kristin 

Blir ikke alltid som tenkt

Hei på deg 

I sist innlegg så følte jeg meg optimistisk med tanke på helgen og håpet på å få luftet meg litt. Jeg drømte til og med om å gå en tur i det flotte været som endelig er kommet. 

Men, dessverre så ble det ikke sånn. Lørdagen startet med elendig søvn, og en dusj. Uansett hvor rart det er og vanskelig det måtte være for andre å forstå så tapper det å dusje med for energi. Så da gikk egentlig luften ganske bra ut av meg. Jeg hadde mer energi enn en vanlig lørdag, og det var deilig ! Men ikke så mye som jeg hadde håpet på og trodd jeg skulle ha. Heldigvis så fikk jeg lekt en del med William, og jeg endte med å ta stol med ut i solen mens han var ute å leke på ettermiddagen for å få meg litt frisk luft. Det var kjempe deilig, så nå har min kjære fått ordnet med hagemøblene utenfor så det skal være mulig å nyte solen når den først er her. 

I dag har jeg vært mer sliten, så det var veldig deilig at gutta reiste på besøk til farmor så fikk jeg hvilt kroppen og hodet. Også fikk jeg nyte en rolig stund i solen i dag også. Det er deilig med frisk luft selv om det kan være litt kaldt. Så nå håper jeg det holder en stund til. Det er sikkert veldig rart for noen at jeg er så fornøyd bare med å sitte ute i solen, men det å faktisk føle meg frisk nok til å bevege meg ut og vite at hvis naboen går forbi så orker jeg å hilse eller slå av en prat er ikke en selvfølge for tiden. Her forleden gikk jeg ned i postkassen TO dager på rad (sikkert ikke mer enn 30meter) og det har jeg også vært bra fornøyd med. Jeg tror og håper at når prinsessa kommer så vil formen bli litt bedre. I dag har f.eks det største problemet vært bekkenet og at høyre foten er så vond at det er helt KRISE! Det kjennes ut som om musklene øverst i låret har slått knute på seg eller noe. Er helt drøyt hvor vondt det gjør. Men, jeg er samtidig redd for at jeg ikke skal føle meg bedre når hun er kommet, da vet jeg ikke hvordan jeg kommer til å reagere og føle meg så syntes det er litt skummelt at jeg er så sikker og bestemt på at formen MÅ bli bedre. 

Forresten !! I dag er det en måned til termin! Vi gleder oss masse alle sammen, og er kjempe spent på hvordan den nye hverdagen blir. Alt her hjemme som må være klart er klart, og hvis jeg bare får fingeren ut så får hun et hjemmestrikket rosa teppe til hun kommer også. Selv om jeg er litt usikker på om jeg klarer bli ferdig i tide. I helgen har jeg også oppdaget at magen min en sunket ned. Det er kjempe deilig, for nå kan jeg endelig puste mye bedre enn jeg har kunnet gjort på lenge. Så får vi se hvor lenge det er til hun kommer. Jeg håper jo ikke hun skal drøye 4 uker, og i alle fall ikke i 6! Men foreløpig får jeg bare smøre meg med tålmodighet og begynne gjøre klar William sin fødebag også, så han er pakket og klar hvis ting skjer i hyrten og styrten. Han skal i alle fall ikke føle at han mangler noe bare fordi vi har måtte dra på føden for å få lillesøster til verden. 

Håper du har hatt en tipp topp helg 

Rebecca Kristin  

Kroppen lever sitt eget liv

Hei på deg 

Denne uken har vært ganske rar. Altså selve uken har ikke vært rar, dagene er ganske mye det samme her uansett. Men, kroppen har vært rar i denne uken føler jeg. 

Jeg har verdens snilleste mann som for tiden har overtatt gjesterommet/ babyrommet så jeg får sove alene og dermed sover bedre. Til tider så kan jeg sove nesten sammenhengende en hel natt. Så det hjelper veldig på både formen og humøret. 

De fleste dagene har jeg våknet og følt meg ok (utenom de vanlige smertene), men jeg har følt meg ganske uthvilt om ikke annet. Så er det store spørsmålet, hvordan skal jeg disponere dagen ? Skal jeg legge sammen klær og gjøre litt husarbeid når jeg orker, eller skal jeg prøve å spare på kreftene til mann og barn kommer hjem. Vel, jeg har prøvd begge deler og sånn som formen min er nå så er det for min del ikke noe poeng å prøve å spare på kreftene. Hvis jeg ikke bruker kreftene på noe fornuftig i løpet av de første timene etter jeg er stått opp, så visner de bare vekk med meg i sofaen. 

Den største forskjellen er hvordan kroppen reagerer om jeg velger å gjøre noe eller ikke. Hvis jeg velger å legge sammen klær, rydde litt osv så blir jeg så utrolig sliten i kroppen ut på dagen. Det er vanskelig/ tungt å sitte oppreist, å bevege armer og bein osv. Jeg får ikke sove selv om jeg er sliten og ligger på sofaen. Jeg må bare ligge i ro. Hvis jeg velger å ikke gjøre noe med energien så blir jeg sliten på en helt annen måte. Jeg får ikke sånn tung og sliten kropp men jeg blir helt surrete i hodet. 

Så det er veldig frustrerende kjenner jeg. For sånn som dette pleier det ikke være, og når kroppen min finner på at den skal gjøre noe nytt så blir jeg litt irritert. Det positive er at jeg faktisk har klart å gå å sjekke posten og beveget meg utenfor døren to dager på rad nå! Jeg håper det fine været holder seg og at energien blir værende sånn som den er nå om ikke det blir bedre. Så kanskje jeg kan prøve å rusle en liten luftetur med gutta boys i morgen. Og kanskje det er et tegn på at kroppen gjør seg klar til at det snart kommer en lita prinsesse. Jeg håper virkelig at smertene forsvinner når hun kommer, og at jeg får mer overskudd når jeg ikke trenger bruke energien på vondter. Å kunne trille turer med prinsessa gleder jeg meg skikkelig til. 

Vel, nå får jeg prøve å finne roen og lade litt opp før det er helg her og guttene mine kommer hjem. 

Håper du får en strålende helg! 

Rebecca Kristin 

Babyshower

Hei på deg! 

I helgen så var vi så heldig at mine utrolig flotte og herlige venninner hadde laget til babyshower til oss! Det var så utrolig koselig å se de igjen (er blitt lenge siden jeg har sett flere!), også er det godt å bli vartet litt ekstra opp og slippe å tenke på noe annet enn baby, familie og venner.

Deilige cupcakes og kaker

De hadde funnet på flere gøye ting, men noe av det jeg syntes er gøyest er gjetting på fødselsdato, lengde og vekt. Det var litt variasjon i svarene, men de var enig i at hun kommer 11. 12. 13. eller 16. april. Det er bare meg som er litt lei og håper hun kommer sånn 31. mars eller tidlig i april. Så det blir veldig spennende å se hvem som har rett.

Koselig med bleiekake, gaver og ballonger

William var også med en stund, og han hadde fått den kule spiderman helium ballongen så han var veldig fornøyd selv om han er kjempe sjenert når det er folk han ikke kjenner så godt på besøk. Dessverre klarte han å sprekke den her forleden dag, men har fremdeles to rosa igjen som han løper rundt med. Hun ene venninnen min som var her hadde med seg datteren sin som snart blir 6mnd. Det virket som om William syntes det var litt spennende å ha en baby her en stund. Blir bare grådig spennende å se hvordan det blir når det er en permanent ordning. 

Uansett, vi fikk alt vi kunne ønske oss og trenge i gaver og godt selskap. Så det var kjempe koselig. 

Så selv om jeg var helt ødelagt og utslitt både søndag og spesielt på mandag, så var det absolutt verdt det.

Håper du har en fin uke og a det flotte vinterværet holder !

Rebecca Kristin 

En av de siste kontrollene (håper jeg)

Hei på deg 

I går så var jeg på svangerskapskontroll hos fastlegen. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg har valg å kun ha oppfølging hos fastlegen min. Hovedgrunnen er at jeg ikke føler (eller forventer) at jordmor skal ha noe særlig kunnskap til MS. Når jeg først er til kontroll hos legen så tar jeg opp symptomer på attakk hvis jeg har det, fornyer sykemelding og resepter om dette trengs osv. I tillegg har jeg vært rammet av kronisk forkjølelse siden jeg ble gravid omtrent, så syntes det er greit å få sjekket det hos legen en gang i blant når det kommer tilbake. Jeg vet at jeg kan gå både til lege og jordmor, men jeg føler legen min er flink og jeg har rett og slett ikke overskudd til å klare å møte opp hos jordmor i tillegg til legen. 

Med William var det helt annerledes, da hadde jeg ikke den gode kjemien med fastlegen min så jeg ville kun gå til jordmor i svangerskapet. Og i forhold til selve graviditeten syntes jeg at oppfølgingen har vært like god hos min nåværende lege som hos jordmor sist gang. 

Alt så bra ut på kontrollen i går, heldigvis. Blodtrykket mitt er gått litt opp, men det var ingenting å bekymre seg over for det var snakk opp veldig lite. Dessuten har jeg ganske lavt blodtrykk fra før. Siden sist så har prinsessen snudd seg, så nå ligger hun med hodet ned. Men det hadde ikke festet seg (enda), men jeg håper det gjør det etterhvert. Ellers så virker det som om hun er like sta som moren og broren. Legen fant hjertelyden, men prinsessa virket ikke fornøyd med å bli trykt på så hun begynte å flytte på seg og styre rundt om kring så legen brukte litt tid på å finne lyden igjen. 

Så det blir veldig spennende å se om personligheten stemmer med det jeg ser for meg når hun kommer. Hun er i alle fall veldig aktiv hver dag, og innimellom føles det ut (og ser ut) som om hun er på vei ut midt på magen. Tror kanskje hun trenger litt veiledning for hvordan hun skal klare å komme seg ut, spesielt hvis hun arver moren sin retningssans.... 

William er så god, og det virker som han blir mer og mer klar for å bli storebror. Jeg er litt redd for at disse siste ukene kommer til å føles like lang for han som for meg! Han spør om når babyen kommer, og har til og med begynt å bruke babymage-kos som en teknikk for å drøye leggingen sin! Men, akkurat det får heller bare være. Hvis han vil synge for babyen i magen og kose med den for å få holde seg våken en liten stund til i sengen, så skal han få lov til det. 

At dette er svangerskap nummer to gjør jo at alt ikke er så nytt som det var sist. Men, jeg syntes det er veldig gøy å sammenligne svangerskapene. Jeg fant igjen helsekortet fra sist, og da jeg sjekket var symfyse målet 1 cm større i samme uke denne gangen enn med William. Vekten er også nesten helt lik, selv om jeg er redd jeg ender opp litt tyngre denne gangen enn sist. Men, har ikke lagt på meg 10kg enda så føler jeg har vært ganske flink med tanke på hvor lite bevegelse jeg har vært og kan være i! (Jeg vet at vekt ikke skal ha så stor fokus i svangerskapet, men siden jeg er stor i utgangspunktet så føler jeg at jeg må prøve å passe på og anbefales heller ikke veldig stor vektoppgang). Dessverre så er vi ikke noe flink å ta bilder av meg og magen i svangerskapet, men det har jo litt med å gjøre at jeg ikke føler meg vel med meg selv så ofte, har heller ikke så mange bilder fra da jeg var gravid med William. Men tar det igjen etter fødselen med super mye bilder av babyen håper jeg. Vi var i alle fall veldig flink da William ble født og har laget album både for 2015 og 2016 (2017 er under produksjon). 

Krysser fingrene for at forkjølelsen snart går over og at William styrer unna vannkoppene som går i barnehagen! Også håper jeg at prinsessen ikke drøyer 8 uker før hun finner ut at hun vil treffe oss. 

Håper du får en strålende helg

Rebecca Kristin 

Barsel, liggetid og min erfaring

Hei på deg

Nå tenkte jeg å skrive om noe som er oppe i media, noe jeg ikke pleier å gjøre. 

Det er veldig mye snakk om liggetid på barsel og hvordan fødende skal bli sikret best mulig fødsel og oppfølging på de ulike fødeavdelingene i hele landet. Dessverre blir det færre og færre av disse, og en del fødende må reise veldig langt for å komme frem. Det er veldig mange ulike meninger og perspektiver på dette, så jeg har ikke tenkt å gå så mye inn på dette. Det eneste jeg må få si er at jeg ble ganske sjokkert over at det ikke er noen selvfølge at man skal ha en til en oppfølging med jordmord under fødselen! Da William ble født så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort hvis ikke jeg hadde hatt en så knall flink jordmord tilstede som roet meg ned og hadde gode tips og triks for hvordan jeg skulle klare å presse best mulig. Hun var også veldig flink å rose meg både under og etter fødselen og mente jeg hadde gjort en kjempe flott jobb, men det regner jeg med hun sier til alle fødende. Hun var ikke tilstede hele tiden, så vidt jeg husker. Men hun har der når jeg følte jeg trengte det. 

Det jeg har tenkt å si noe mer om her det er diskusjonen om liggetid på barsel. Når de skal bygge nye KK her i Bergen så har de tenkt å bygge den med utgangspunkt i at man skal sendes hjem ca 6 timer etter fødsel. Her er det store uenigheter blant folk om dette er riktig. Jeg kjenner jeg blir litt provosert over diskusjonen. Den delen av diskusjonen jeg har fått med meg så er det stort sett snakk om timeantall. Men det spiller ingen rolle for meg hvor lenge jeg blir liggende på barsel hvis jeg ikke får god oppfølging og veiledning etter fødselen! William ble født tidlig på morgenen, jeg hadde en natt på barsel og dro hjem på ettermiddagen dagen etter. Det eneste jeg føler at jeg fikk hjelp til på barsel var å få i gang amming og at de skiftet bleie på han. Jeg kunne ikke gå etter fødselen, foten min ble lam etter epidural og heldigvis har jeg en fantastisk mann som kunne hjelpe meg på toalettet, ta William når han gråt osv. Ingen av oss har barn fra før og ingen av oss har noe særlig erfaring med barn, spesielt ikke før skolealder. Så vi følte oss ganske loost. 

På kvelden ble min kjære sendt hjem da jeg fikk inn en annen kvinne på rommet jeg lå på. Hele natten lå jeg våken, William gråt gråt og gråt. Jeg klarte ikke ta han ut av "sengen" sin uten ekstreme smerter og jeg klarte ikke roe han uansett hva jeg gjorde. Jeg hadde nå ikke sovet på over 24timer. Jeg ringte og ringte på sykepleiere og spurte om de kunne hjelpe meg, om de kunne roe han litt så jeg fikk sove. Men nei, det kunne de ikke. Jeg fikk ha han i sengen min å prøve å sove. Jeg var livredd for å rulle over den lille babyen så det skjedde ikke. Dessuten snorket hun jeg delte rom med så fryktelig at det ikke var håp om å få hvilt i det hele tatt. Men, jeg hadde veldig vondt i både fot og sting så jeg kunne ikke gå noe sted heller. Tidlig neste dag kom min kjære, han trillet William rundt i gangene så jeg kunne få sove litt. Vi snakket med sykepleier om at vi ville dra hjem, det var litt frem og tilbake før vi ble enig om at når amming var på plass så skulle vi få dra hjem og få jordmor hjem. 

Dagen gikk og vi skulle få dra hjem. Ingen hadde vist oss eller fortalt oss hvordan vi skulle stelle navlen til babyen, ingen hadde vist oss hvordan vi skulle bade babyen, jeg hadde ikke fått dusjet eller vasket meg etter fødselen, stingene mine ble kun sjekket fordi jeg ba noen om å gjøre det fordi jeg var bekymret for å få betennelse eller at noe var galt siden det var så vondt. Ingen fortalte oss noen ting om stell, påkledning eller noe som helst annet enn at det så ut som om ammingen var bra. 

Vi er så heldig at jeg har verdens snilleste og beste mamma. Så hun kom hjem til oss når vi hadde kommet hjem og viste hvordan vi skulle bade, holde, kle på, vaske og alt annet man ikke har peiling på som førstegangs fødende. Vi fikk forresten ikke jordmorhjem likevel var det siste vi fikk vite før vi dro hjem, vi hadde vært for lenge på klinikken til å ha rett på dette. 

Så at folk er hysterisk for at mor og barn skal sendes hjem etter 6timer, er for meg veldig rart. Jeg ville mye heller reist hjem etter 6 timer forrige gang hvis jeg hadde fått god veiledning, oppfølging og informasjon etter fødselen så lenge kroppen er med på laget så klart. Det er ikke antall timer det kommer an på, men kvaliteten de timene man er der. Også burde det så klart være litt opp til den fødende selv. Det må nesten være et alternativ for de som ikke er klar for å dra hjem etter så kort tid av ulike grunner. Å sende hjem en haug med foreldre enda mer usikker enn det de er i dag etter lengre tid på barsel tror jeg ingen er tjent med. Og hvis det skal bli en realitet at man drar hjem etter så kort tid så er absolutt jordmord hjem ett tilbud som burde være skikkelig på plass først så ALLE får tilbud om dette. 

Planen denne gangen for min del er å reise hjem så fort kroppen sier at det er greit, så jeg håper det ikke blir noe lammelser eller noe tull denne gangen. Tanken på fødselen er så klart litt skremmende, men jeg er mye mye mer bekymret og stresset for det å måtte bli værende på KK etter den opplevelsen jeg hadde forrige gang. 

Rebecca Kristin

Enda en helg forbi

Hei på deg 

Jeg ser det blir litt lite oppdateringer og kanskje lite sammenheng mellom innleggene men sånn får det heller bare bli. Det skjer ikke så mye spennende i hverdagen min som jeg tror dere har noen interesse av for tiden så... Det er ikke lett å finne noe å skrive om alltid. 

Nå har det nettopp vært helg igjen, som dere vet så kan helger være ganske slitsom. Spesielt når småen her hadde ganske høy feber på søndag, så vi valgte å holde han hjemme fra barnehagen i går. Egentlig så tror jeg ikke han hadde noe behov for å være hjemme i går! Han hadde så mye overskudd og energi at jeg ble helt utslitt. Heldigvis så kom Willy hjem tidligere enn han pleier for å avlaste meg. William er verdens flotteste og beste gutt, men når mor ikke har overskudd til å holde tritt med han blir det en lang dag både for meg og for han. Heldigvis så er han i fin form igjen i dag og tilbake i barnehagen så får han ut litt energi og mor kan samle litt krefter for å klare holde tritt med han i ettermiddag. 

Han er utrolig skjønn, og han er veldig klar over at han skal bli storebror. I går prøvde han å banke forsiktig på magen min, jeg spurte hva han gjorde så pratet vi litt om at han vil babyen skal komme ut så de kan leke sammen. Også skulle han studere magen og stryke på den. Sånne ting smelter i alle fall mitt mammahjerte. Tid er ikke et begrep som er enkelt å forstå for barn, så det er litt vanskelig å forklare sånn omtrent når babyen kommer. Jeg prøvde å fortelle at babyen kommer etter påsken, men før bursdagen til William. Men han har bestemt at babyen kommer om 10 måneder. Så jeg tror vi bare får holde oss til at det er litt lenge til babyen kommer enda. 

Jeg vet ikke om det er fordi vi endelig nærmer oss termin eller fordi kroppen var så sliten i går. Men jeg hadde så sykt med kynnere og menslignende smerter i går at det var helt krise. Det ble bedre når jeg kom på at det kan hjelpe på å puste skikkelig å prøve slappe av i kroppen. Så får vi se om det er noe som kommer igjen eller om det bare var en engangs greie denne gangen. Jeg syntes det er veldig rart at alt har vært så annerledes i dette svangerskapet. Kynnere f.eks, det er en ny ting for meg. Med William så merket jeg ikke noe særlig til de før en uke før fødselen, men denne gangen har de allerede holdt på lenge og noen av de er ganske vond! 

Også msen har oppført seg annerledes denne gangen enn sist, og det er vel det som har vært det verste. Synet tuller seg innimellom, nervesmertene er til tider helt krise, styrken i hendene og føttene er ikke alltid så stabil som den burde vært, armer, hender og føtter som sovner vekk når de føler for det er noen av tingene som har vært mest irriterende. Heldigvis har jeg fått oppstart på medisiner igjen i sommer (så lenge Haukeland klarer holde det de lover), så får vi håpe at det meste av plager og problemer forsvinner etter fødselen så jeg denne gangen kan nyte de første månedene uten at det blir noe attakk eller annet tull.  

Håper du får en strålende vinterdag. 

Rebecca Kristin 

Isolasjon, ikke bra!

Hei på deg!

Jeg har snart vært sykemeldt i ett år, og føler jeg har vært ganske flink til å holde noe rutine på dagene. Selv om jeg er mye isolert ettersom jeg sjelden kommer meg ut når Willy er på jobb, så har jeg prøvd å holde det sosiale litt på plass. Men, den siste tiden har jeg ikke vært så flink til det. Og det merker jeg veldig godt på humøret. Jeg er ganske irritabel fra før, spesielt på veldig dårlige dager. Så det å ikke snakke noe særlig med venner, ikke komme meg ut av huset på annen lufting enn den ukentlige handlingen og føle meg ubrukelig til det meste hjelper fint lite på. 

Denne helgen har igjen vært ganske tøff, mest fordi jeg ikke sover så mye om natten fordi jeg våkner hver gang jeg prøver å snu meg eller bevege meg i sengen. Det at jeg må opp for å tisse mange ganger i løpet av en natt, og så vidt klarer rulle meg ut av sengen gjør det ikke noe bedre. Så dessverre så har det gått ut over min kjære den siste uken at ting er teit og vondt, men spesielt i helgen så tok det litt overhånd. Jeg føler rett og slett at jeg har vært slem med han, sagt en del ting jeg ikke burde sagt og hakket på han for ting som er helt unødvendig! Han gjør så godt han kan, og han gjør en super god "jobb". Og han fortjente virkelig ikke den dritten han har fått slengt etter seg den siste tiden. 

Så i dag så har jeg fått tenkt mye på hvordan ting er, og hva jeg kan gjøre for å endre på det. For sånn som det er nå er det ikke greit at det er. Så i dag har jeg bestemt meg for å gjøre noen av de tingene jeg har bedt han om å gjøre selv. Jeg kjenner på smertene i kroppen at jeg på ingen måte burde gjort det, og jeg tror det blir lenge til neste gang. Men, jeg hadde kjempe behov for å føle meg brukenes til noe ! Jeg var også med W og W ut en liten tur når de skulle ut å leke bare for å få luftet hjernen min. Og del om det bare ble en veldig kort spasertur før jeg måtte gå hjem igjen så var det deilig. Møtte også på en nabo som spurte om jeg ikke skulle bli med inn en tur, så fikk skravlet en liten stund med hun også. Veldig kjekt å se andre mennesker og å snakke med andre ikke minst selv om jeg føler meg helt sluttkjørt. 

Så selv om jeg føler jeg har vært veldig flink til tross for at jeg har vært sykemeldt såpass lenge så har jeg visst ikke vært flink nok. Jeg håper energien er litt mer på min side i morgen så jeg orker å snappe litt eller sende meldinger til folk for å få litt frisk inputt og forhåpentligvis litt godt humør også. 

Det er forresten ett lite lyspunkt med å være hjemme akkurat i denne perioden. Det er OL på tv, så jeg får sett en del ski på tv! Jeg syntes det er helt grei underholdning selv om jeg ikke klarer å huske hvem som tok medalje i alle grenene osv. Så jeg får glede meg over at det er noe annet enn teite serier å følge med på på tv. 

Vel, jeg håper humøret kommer tilbake snart og at de siste månedene til termin går fort! Jeg gleder meg så grådig til å møte prinsessen, samtidig som jeg håper og tror at en del av problemene blir borte eller bedre etter fødselen. 

Håper du får en fin uke, og at det fine været holder noen dager til

Rebecca Kristin